Er det ett hovedtrekk jeg først la merke til ved New York, og som vi i de dagene vi har vært her, føler har blitt bevist om og om igjen, så er det at det er bra å være spesiell her. Det er bra å skille seg ut, være unik og ha ‘sin egen greie’.

Vi oppdaget det naturligvis først på menneskene her i New York. Om man holder seg litt unna de aller største turistattraksjonene, og er i områder av New York hvor newyorkerne selv er, ser man fort at folk her er mindre like hverandre enn det vi er hjemme i Norge. Det er et enormt mylder av folk med alle mulige stiler, og der man hjemme gjerne ser at folk med ulike stiler klynger seg sammen i grupper (hardrock-folka, vestkantfolkene, emo-kidsa osv), er det vanskeligere å se den samme gruppedynamikken her. Her kan man gjerne se grupper av mennesker som består av helt unike, og veldig forskjellige, stiler – på hver og en i en gruppe.

I baren på Tao – hvor mange unge nok var for å se og bli sett, men ‘den typen’ var godt blandet inn med alt mulig annet av mennesketyper også. Som f.eks. to husmødre på tur og deres Ekte Menn.

 

Dette la vi altså først merke til på menneskene her – og det er naturligvis ikke noe nytt. Dette er tross alt New York kjent for. New York er en smeltedigel av folk fra alle mulige land, med ulike religioner, med ulike bakgrunner, så det er naturlig at det er mer rom for at hver og en kan være seg selv, på sin helt unike måte, enn det kanskje er hjemme i litt mer enhetlige Norge.

Det som jeg synes er utrolig fascinerende, er at jeg synes å se det samme i bedriftene rundt omkring her. Igjen; om man holder seg unna de største turiststedene (hvor naturligvis suvenirbutikkene ligger kliss like, på rad og rekke), virker både restauranter og butikker her å være opptatt av å kjøre sin helt egen greie. Det å ha sitt eget unike konsept, ikke ligne på butikkene eller serveringsstedene rundt seg, men virkelig dyrke sin egen historie, det ser ut til å være gjennomgående på mange måter her.

Abracadabra – med magic food, breakfast, lunch and dinner

 

Vi hører mye hjemme om at kjedebutikkene ødelegger for de små, unike butikkene – som kanskje aller mest handler om at vi som forbrukere ødelegger for de små og unike, fordi vi tydeligvis velger kjedebutikkene fremfor de små. Og det igjen handler kanskje om at vi nordmenn har et så stort behov for å være like…? Her i New York ligger store kjedebutikker side om side med de små, rare og unike butikkene, og det ser ut til å fungere helt fint – de små og rare butikkene overlever jo!

 

Fra en stil her til en helt annen stil der

 

Til tross for at vi er i USA, ser det heller ikke ut til at det er om å gjøre å være størst. Har man en kjeller en trapp ned fra gateplan i en boliggate, så kan man rett og slett lage det som må være New Yorks beste sushirestaurant, Blue Ribbon. Har man en lang tarm av et lokale, kan man naturligvis lage en liten bar / kafé, med kun 5-6 bord helt innerst og noen ekstra sitteplasser i baren. Og ja, så klart kan man ha et konsept som både handler om å være best på bra kaffe og best på kule drinker, som Kobrick Coffee. Og selvfølgelig kan man ha et apotek som også er en kafé, eller en klesbutikk som også er en kafé og som selger kontorrekvisita og duftlys. Så klart man kan!

Mange av restaurantene er ikke nødvendigvis veldig store i areal, og de har stappet så mange bord som mulig inn på dette arealet, noe som gjør at det lønner seg å bestille bord i forkant, fordi det stort sett er smekkfullt hele tiden. Men der jeg tenker at vi nordmenn fort ville blitt veldig sånn; «Her er det trangt!» eller «Her er det jo så fullt og populært, at her må de utvide, ellers gidder ikke vi komme tilbake», så virker de her i New York å være godt fornøyd med situasjonen. At det er sånn det skal være. Heller være kjempegod på noe bra på et lite areal, som gjør at restauranten din overlever, heller enn å tenke at man må utvide og utvide og utvide, for å tilfredstille stadig mer kresne kunder.

Her er det jo faktisk sånn at vi gjerne står utenfor i regnet og venter på at den lille, koselige kaféen med den nydelige maten, Jack’s wife Freda, skal få et ledig bord til oss. Og dette gjelder ikke bare oss. Dette er helt vanlig her. Noen steder kan man ikke bestille bord, men det er helt okay. Vi tåler å vente her. Det er heller ikke noe jeg ser for meg at vi nordmenn hadde vært spesielt glade for hjemme i Norge. Og bare så det er sagt; Jack’s Wife Freda er også et av de små, spesielle stedene, som dyrker sin egen historie, ikke har spesielt mange bord, og som innfrir og vel så det på mat og god stemning. Og da tåler vi å stå i kø og vente litt, da.


Ikke stort areal, men denne type unike, skjønne butikker ligger som perler på en snor i Williamsburg

Det er for så vidt et annet trekk med New York som kanskje overrasker meg mer enn noe annet. Det er så fantastisk god service over alt her. Det er mange folk på jobb over alt, både på serveringssteder og i butikker, og folk er så høflige og behjelpelige. Jeg tror ikke jeg har kommet inn et eneste sted hvor ikke folk har sagt hei, spurt hvordan jeg har det eller på en eller annen måte viser at de har sett meg. Til tross for at vi står i kø for å slippe inn enkelte steder, så går hele ‘maskineriet’ så smurt og bra, at det ikke er stort til ventetid å snakke om. Det virker som denne byen har så mye overskudd! At de virkelig setter pris på hver eneste kunde som kommer innom.

Det synes jeg er helt nydelig, for det er jo sånn det skal være!

 

PS: Dette ble også tema for episoden som Heidi og jeg spilte inn herfra, av podkasten vår, Sosialt sett – som nettopp er lagt ut. Du kan høre episoden ved å klikke i spilleren under her, eller ved å hente den inn på iTunes eller andre steder du hører på podkast.

 

 

❤︎

Vil være sikker på at du får med deg mine nyeste innlegg, anbefaler jeg at du følger facebooksiden til bloggen – og følg meg gjerne også på instagram / snap: astridvu.