Fra politikk og store samfunnsproblemer i mitt forrige innlegg, til små hverdagsutfordringer og særs lokal ‘politikk’ i dette innlegget. I dag har jeg nemlig lyst til å skrive litt om det å være tenåringsmamma. De av dere som har fulgt bloggen min fra tidligere av, eller som følger meg i andre kanaler, vet kanskje at vi har tre Småtroll i denne familien – en frøken på snart 9 og to gutter på drøyt 11 og drøyt 13 år. Som alle andre foreldre (heldigvis), er vi beæret med å ha de aller beste barna i hele verden. Helt subjektivt og helt uten tvil! Men det betyr ikke at det er så veldig enkelt å være mamma bestandig av den grunn…

For ikke alt for lenge siden ble jeg tenåringsmamma. Vår eldste begynte på ungdomsskolen, fikk nye klassekompiser og et enda mer selvstendig liv. Ettersom han er vår eldste, er han den første vi opplever alle nye overganger med. Den første som begynner på skolen, den første som overnatter alene hos tante, den første som begynner på fritidsaktivitet, den første som vil bestemme selv hva han skal ha på seg, den første som får bruke sosiale medier, den første som vil sove over hos kompiser, den første som er alene hjemme, den første som… – ja, den første som vil dra inn til byen (Oslo) alene med kompiser. På en fredagskveld!

Jeg husker selv hvor utrolig slitsomt det var å være eldst i en søskenflokk. Å hele tiden være den av barna som måtte tråkke opp stier, og som var den som måtte merke, definere eller flytte grenser for hva som var lov og hva som ikke var lov. Slik jeg så det, tok jeg all «jobben» med akkurat dette, mens mine to småsøstre kunne komme diltende etter til dekket bord, hvor alt var trygt, oppklart og greit. De opplevde det nok ikke helt sånn, men det er et helt annet blogginnlegg 😉

Nå befinner jeg meg altså på andre siden av den historien, og er den som skal være den trygge, kloke og oppdragende part (sammen med EkteMannen naturligvis). Vi skal gi eldstemann akkurat passe mengde med grenser og krav, men ikke så mye at han føler seg så låst og ‘regulert’ at han må bli rebell for å finne seg selv. Vi skal gi han frihet og ansvar, men ikke så mye at han til slutt føler seg usikker og utrygg, og brått befinner seg i en situasjon han ikke ønsker, som han ikke vet hvordan han skal komme seg ut av.

Det er naturligvis mye hormoner i små, men samtidig store, tenåringskropper. Og vi er lagd sånn av en grunn, tenker jeg at leger, psykologer og andre kloke folk som har peiling på slikt vil si. Tenåring skal bli mer selvstendige, kunne ta egne valg – og stå for dem, og de skal bli stadig klokere, veloverveide og trygge mennesker som etterhvert skal klare seg helt fint på egne bein her i verden. Så da er det i grunn ikke så rart at det kan gjøre litt vondt i ny og ne, både for den voksne delen av relasjonen og for den unge, lovende. Det er mye nytt, stort og annerledes som skal defineres. Stier skal tråkkes, grenser skal flyttes og protester skal gis. Jeg innrømmer det glatt; jeg skjønner mer nå av hvorfor mine foreldre antakelig syntes jeg var en smule krevende til tider, og ja, jeg tror det er enklere å være den skråsikre parten som opplever å sitte med alle fasitsvarene i hele verden, som sloss for forståelse og frihet og som faktisk er den eneste i hele verden som har det akkurat sånn, akkurat nå. Ungdommen selv synes nok derimot at voksenlivet er det letteste i verden og ungdomslivet både er tøft og utfordrende til tider. Tross alt; gjør vi voksne egentlig noe annet enn å drikke kaffe, prate om kjedelige ting og nekte barna våre de kule tingene, liksom…?

Kanskje ikke, men det er virkelig ingen lett sak dette her! Når skal man gi etter for ville, hormonelle protester om at alle andre får lov? Det kan jo faktisk hende at vi nå har vært så strenge og så forsiktige, at alle andre faktisk får lov – og er det da greit at vår håpefulle holdes utenfor, av sine foreldre? Er det det at vi er så strenge nå, som gjør at han vokser opp, klarer seg fint i skolen og får seg god jobb, fin familie og et godt liv? Eller er våre rammer og grenser for han, det som gjør at han føler seg som en tiger i bur, som han til slutt må klore seg ut av – og hvem står da på andre siden og venter på han? Naturligvis alle farer og problem som finnes her i verden!

Jeg faller til stadighet ned på at det bare er én måte å håndtere dette på; å gjøre så godt en kan, hvor enn klisjefullt det enn høres. Og når det ikke er godt nok, er jeg sta på at også vi voksne skal kunne si unnskyld (og mene det!), og at vi kan gå i oss selv og se om vi sier nei på autopilot – eller om dette faktisk er noe som det er viktig nok å stå opp for. Som oftest er ‘så godt vi kan’ mer enn bra nok. Det er nok de færreste blant våre unge, håpefulle som havner på kjøret etter å ha fått for mye oppfølging hjemmefra. Det er min trøst i hvert fall.

Så – når poden roper og skriker og er overbevist om at det er helt hårreisende strengt at han som 8-klassing ikke får dra til Oslo en fredagskveld med kompiser, og være i byen til minst klokken åtte eller ni, og vi svarer med en vel så god dæsj hormoner selv, og i grunn blir litt flau på egne vegne – ja, da får vi ta en runde rundt huset, klemme ut noen tårer, roe pulsen og så snakke litt sammen. Skikkelig snakke. Forklare hvorfor vi synes det er skrekkelig skummelt å la han dra ut på ferd helt alene, høre mer om hvorfor det er den største drømmen på jord akkurat nå, gi noen tips om hvordan det er smartest å kommunisere med bekymrede foreldre, bli minnet om hvor ansvarsbevisst og fornuftig poden selv mener han er (han har irriterende rett i akkurat det).

Deretter gjenstår bare å gi gutten en god klem, sende med han en drøy hundrings til å kjøpe seg en smoothie fra SmoothieExchange og forsikre seg om at han kan reglene våre godt, at han vet hvilken båt vi forventer han hjem med og at han må love å gi oss beskjed om det skulle være noe.

…og så fylles de neste timene med å sjekke mobilen særs regelmessig, og vente med det (velfortjente) glasset med rødt, til poden er vel hjemme igjen. Ikke klokken åtte eller ni, men klokken kvart over syv. Kompromiss er en fin ting, og funker stort sett alltid, bare hormonkommunikasjonen får lagt seg.

 

Til orientering: innlegget og bildene er publisert med eldstemanns samtykke .

❤︎

Vil være sikker på at du får med deg mine nyeste innlegg, anbefaler jeg at du følger facebooksiden til bloggen – og følg meg gjerne også på instagram / snap: astridvu.