Det var en gang en historie om tre søstre. Tre tette tøtter som ble født med kun 3 1/2 års mellomrom fra eldst til yngst, og som både var ganske like, men også så forskjellige som dagen var lang. De lekte av og til med tanken om at postmann var farsopphavet til den ene, andre eller tredje, og det kunne faktisk brukes både som trøst og trussel, alt ettersom.

I oppveksten var disse tre søstrene ikke nødvendigvis av det mest harmoniske slaget. Det kan nok skyldes at foreldregenerasjonen på den tiden ikke var like opptatt av pedagogikk og det å forklare de unge lovende at de måtte uttrykke seg med rolige ord, fremfor å slamre med dørene. Men det kan vel så gjerne skyldes at de hadde en far som hadde 250-300 reisedøgn i året, at moren deres også jobbet, i tillegg til å ha alt ansvaret med disse tre tette tøttene, så det er i grunn ikke så rart at det av og til gikk på stumpene løs. Av og til kan man tenke at det nesten er litt rart at det gikk så bra som det gikk, og det skyldes nok på også de nevnte foreldrene, selv om ingen av de tre tette tøttene ville ha innrømmet det på sitt mest hormonelle fjortissnivå.

Oppveksten inkluderte at den eldste tøtta måtte ha med de to minste tøttene på vift og vennebesøk rundt omkring i nabolaget, og opplevde det som ganske urettferdig av og til. Men så ble hun eldste tøtta ganske god på å ta ansvar og involvere flere enn den eneste ene i en relasjon, så kanskje var det ganske så greit i grunn? Den mellomste tøtta var jo akkurat det, den mellomste. Dritten i midten, som man kanskje sier, men som ikke vi sier. Hun var diplomaten som var fornøyd og glad som dagen var lang, helt til hun ikke var det lenger. Da ga det gjenklang i hele nabolaget, for å si det sånn, for så hardt trampet denne lille, spede tøtta i gulvet når hun fikk nok. Den yngste tøtta er nok den som utviklet seg til å bli den mest kreative av de tre, for hun måtte jobbe hardt for å få oppmerksomhet og finne sin plass. Tre tette tøtter krever jo mye plass, og ettersom de var så tett i alder, så var de også på ganske like stadier opp igjennom oppveksten. Skal du synes og få plass, må du be om det. Eller det vil si, da må du enten lage ablegøyer, få rare innfall (som å kreve at hele familien skal legge seg før kl 19, for hun trenger tross alt sin søvn!) eller si det som det er, rett ut; «Jeg oooogså….» 

Disse tre tette tøttene har hengt sammen i tykt og tynt. Tynt ble det når de flyttet til forskjellige byer for å gå på skole, i en tid det ikke fantes sosiale medier for å holde kontakten. De vokste opp i en tid hvor man ikke ringte langdistanse-telefonsamtaler i unøde, men de klaret holde et visst nivå av kontakt likevel. Om det ble flaut å spørre foreldrene om lån av penger til studielånet kom inn, var det kjekt å ha en søster som allerede hadde begynt å jobbe som hjelpepleier, og som lånte villig vekk. Men de hang også sammen i tykt, og visste at uansett hvor mange kilometer og uansett hvor lenge siden sist, så var det bare å ta opp tråden der de slapp den sist. Det kunne handle om gutter på flåte eller valg av studieretning eller klaging på foreldre eller hva hun sa at han sa at hun sa at de sa, som gjorde at alt ble helt umulig.

Det er ikke gitt at tre tette tøtter skal holde sammen til evig tid. Det finnes nok av eksempler på at verden drar selv tette tøtter i ulike retninger og langt avgårde, men disse tre tette tøttene har klart å holde sammen. De har faktisk sørget for å ha minimalt med geografi mellom seg, og gis godt med anledninger til både være venner og uvenner og noe midt i mellom, veldig nært og tett på. Faktisk har de også sørget for at det å forlate foreldrenes lune rede ble minimert, og de har i grunn alle tre flydd så godt som hjem igjen. Så de umulige foreldrene fra ungdomsårene var kanskje ikke fullt så umulige når hormonene fikk lagt seg og de tre tette tøttene fikk seg egne håpefulle umulige vidundere. De tre tette tøttene er i hvert fall veldig enige i en ting; det er helt grusomt at de eldste faktisk hadde rett der tilbake i gamle dager, men det har de sverget på å aldri innrømme høyt og i hvert fall ikke for de det gjelder.

Den dag i dag lever de tre tette tøttene riktig så godt og velfungerende, og de har mye å være takknemlig for, når de kjenner etter. De har alle tatt ansvar for at familieopphavets gener føres videre, selv om de tre tette tøttene har gjort det de kan for at akkurat dét ikke kan spores tilbake; ingen av de unge håpefulle har samme etternavn og alle er svært glade i bruken av bindestrek. De lever fine liv med hyggelige jule- og påsketradisjoner, har store bursdagsselskap og har mange å spørre om det behøves hjelp. Og det behøves i ny og ne, for de tre tette tøttene har naturligvis sin del av utfordringer, som jo alle mennesker på vår klode har.

Tre tette tøtter og en tett i nøtta mor. Neida. Tre tette tøtter og en mor tett inntil.

Den eldste av de tre tette tøttene er i hvert fall glad i både den som ikke er dritten i midten og i den kreative masekråka. Den eldste tøtta må av og til klype seg selv i armen for å minne seg selv på at ikke alle har det sånn som disse tre tøttene, og at selv om det like mennesker leker både likt og veldig forskjellig fra tid til annen, så er det jammen fint å ha noen som har vært med på hele reisen og som kan være der for både de glade og de ikke fullt så glade oppdateringene. Den eldste tøtta er naturligvis eldste og klokest, og har sørget for at det er faste punkter i kalenderen hver uke som involverer de andre tøttene, enten det er tv-date med den ene, treningsdate med den andre eller noe midt i mellom. Slike faste holdepunkter er hellige for å holde tøttene så tette, er den eldste tøttas tanker om den saken.

 

…og snipp snapp snute, så var dette eventyret forhåpentligvis veldig langt fra ute.

 

❤︎

Vil være sikker på at du får med deg mine nyeste innlegg, anbefaler jeg at du følger facebooksiden til bloggen – og følg meg gjerne også på instagram / snap: astridvu.