Det er så helsikes mye å være redd for!

Visste du at du burde ta en titt nedi doskålen med jevne mellomrom? At det faktisk er ditt ansvar å vurdere hvordan avføringen din ser ut, for om den er lang og bløt eller kort og hard, det kan være forskjellen på liv og død, det, visstnok. Kroppen er et fantastisk system, altså, det er ikke det, men det er litt vel mye å ta ansvar for, synes jeg. Jeg føler behov for å ta enda en utdannelse for å føle et snev av kontroll over disse tingene, for det å være siv.øk. hjelper ikke en bæsj, altså. Ja, ganske bokstavlig der, visst. Føflekker er et annet eksempel; hvordan i alle dager skal jeg klare å ha full oversikt over hvilke flekker som er hvor til enhver tid? Hvordan skal jeg vite om de har sett sånn ut alltid, eller om de har forandret seg? Jeg husker jo knapt hva jeg gjorde i går, og nå skal jeg altså ha ansvaret over hver centimeter av kroppen min og registrere hver minste føflekkforandring? Det virker rett og slett som en umulig oppgave. Brystene er et annet grusomt eksempel, for de av oss som har slikt. Vi klemmer, skviser og klår for å avdekke potensielle klumper, men helsike heller – melkekjertler, fettklumper eller skumle klumper, det er vanskelig å vite hva som er hva! Og vent litt; jeg sa jo at dette gjelder oss som har bryster, men jeg mener jeg har lest et sted at menn også kan få brystkreft – og det dobler jo rett og slett bekymringen min. Jeg kunne godt tenkt meg infoen som halverte redselen, jeg, ikke doblet den!

 

Sol

Joda, solen skinner og man har mye å være glad for. Men man har da helsikes mye å være redd for også!

 

Sånn er det forresten med det å fly også. Det er noe av det skumleste som finnes, men etter drøyt 10 år uten å fly (flyskrekken kom med det å bli mamma, merkelig nok), tok jeg tak for et par år siden og fløy ut i det. Men folkens; det at du sier «Det er faktisk mange flere ulykker og mye større sannsynlighet for at noe skummelt skal skje når du kjører bil eller går over gata, enn når du flyr!» – jeg skjønner at du forsøker å støtte og hjelpe meg. Men det hjelper ikke! Du reduserer ikke min redsel for å fly, du øker min frykt for alt mulig annet! Det betyr jo at jeg er nødt til å være livredd for bilkjøring, å gå over gater og generelt bevege meg utenfor husets fire vegger. Og nei, det hjelper heller ikke å få vite på store forsider i avisene at «de aller fleste ulykker skjer i hjemmet». Hvor er det egentlig vi skal befinne oss, vi som har lyst til å overleve til morgendagen gryr? Det er ikke lett å vite.

 

Jeg pynter og fikser i hjemmet, men kanskje til ingen nytte? Kanskje det er her den virkelige store og skumle hendelsen skal finne sted?

Jeg pynter og fikser i hjemmet, men kanskje til ingen nytte? Kanskje det er her den virkelige store og skumle hendelsen skal finne sted?

 

Jeg nærmer meg et rundt årstall om noen måneder, og mer enn å være stresset for en eventuell 40-årskrise for egen del, er jeg mye mer stresset over mitt noe høyere årstall sier om generasjonen over meg. Det er ingen gjenlevende besteforeldre i min slekt, noe som betyr at generasjonen over min er den neste. Den neste. Sånt gjør meg livredd. Når i tillegg min egen far finner det for godt å besvime i sitt barnebarns bursdag i forrige uke, får jeg jo frykten min bekreftet. Heldigvis viste det seg kun å handle om at han ikke eier måtehold og er like glupsk som vi alltid har sagt; han satt en halv pølse fast i halsen og fikk ikke puste. Alt gikk bra, og han fikk beskjed av medisinsk personell på stedet at han hadde blodtrykk som en 20-åring. Men tenk om… Grøss.

 

Mat er skummelt, og det virker som en umulig oppgave å finne fasiten. Det noen sier er livsfarlig, er andres vei mot sunnhet og strålende helse. Knekkebrød med tomat - det er ikke skummelt enda, er det vel?

Mat er skummelt, og det virker som en umulig oppgave å finne fasiten. Det noen sier er livsfarlig, er andres vei mot sunnhet og strålende helse.

 

Og apropos pølse… Mat er et helt eget kapittel i min redselsbok. Jeg forstår naturligvis at snop og kaker og slikt bør begrenses, men folkens; nå er jeg redd for kylling! Og Salma-laks! Og annen hver uke er jeg redd for gulrøtter, avhengig i hva som skrives i de store hovedstadsavisene. Motsatt uke er jeg redd for veps, konkurs eller at sommeren skal bli dårlig i år. Og helt uten hovedstadsavisenes innblanding, er jeg konstant redd for flått, edderkopper, slanger og katter. For ikke å snakke om farlige kjemikaler i oppvaskmidler, brunsnegler eller for å finne en rotte eller sprøytespiss i et yoghurtbeger vi kjøper. Ja, og så er jeg redd for mugg. Jeg vet at jeg er et dårlig menneske som kaster matvarer bare de er i nærheten av utløpsdatoen, men jeg klarer ikke slutte med det. Tenk å spise mugg!

Jo flere folk man kjenner, jo større grunn har man til å være redd. Ja, det kan høres blærete ut, og jeg er i utgangspunktet veldig glad for at jeg har en stor familie og veldig mange gode venner, men av og til er det rett og slett en liten plage. Det betyr nemlig at det er mange folk jeg må bekymre meg på vegne av. Noen av dem blir faktisk syke, både av den alvorlige og mindre alvorlige sorten, og bekrefter dermed frykten min for at de ikke er udødelige. Andre kan brått oppleve noe veldig vondt og kjipt, uten at jeg kan påvirke, kontrollere eller forhindre det. Faktisk; hadde verden gjort som jeg ville, hadde alle jeg kjente og var glad i, måtte bo i samme vei som oss, hus etter hus etter hus. Da skulle jeg tatt på meg fulltidsjobben med å holde alle friske, glade og under kontroll. Kontroll på en god og kjærlig måte, altså. Sørge for at ingen går tynnkledd, at alle følger opp føflekker som kan være skumle og at ingen av dem spiser Prior kylling og Salma laks, for eksempel.

 

Se for dere at midt inni denne ranunklen, der finner dere meg. Og så er  venner og familie representert lag på lag utover i ranunklen - vakre og skjøre og fine, alle som en. Sånn vil jeg ha det! Det er vel ikke for mye forlangt?

Se for dere at midt inni denne ranunklen, der finner dere meg. Og så er venner og familie representert lag på lag utover i ranunklen
– vakre og skjøre og fine, alle som en, og tett på meg sånn at jeg kan ha kontroll og passe på. Sånn vil jeg ha det! Det er vel ikke for mye forlangt?

 

Så er det barna da… Om min bok av redsler er delt inn i kapitler, må jeg nesten utgi et helt eget bind med mine redsler ovenfor barna. Tenk om noe vi sier eller gjør i barndommen deres, innebærer at de får store traumer som voksne? At de trenger psykologitimer fordi moren deres er overbeskyttende og ikke ga dem nok frihet? Fordi foreldrene deres ikke hadde noen fasit å operere ut fra, men heller jobbet ut fra en særs varierende magefølelse. Selv om barna ler og ser ut til å skjønne spøken nå når de er forholdsvis små, kan det likevel hende at det at moren deres stadig vekk tuller med hvilket av barna hun liker best, eller later som de er babyer og må bæres på armen fordi de må få ut en gulp – kanskje det gir dem varige mén? Klart vi må gi de ansvar og frihet, så de kan ta gode valg uten at vi henger over dem, men seriøst – hvor tidlig skal man starte med det? Og i hvilken grad? Ut og leke og opp i trærne, det er vi absolutt fan av, men det må være lov å sette begrensninger for hvor høyt de skal klatre og i hvilke trær?

 

Trær er vakkert og det er sunt at barna skal klatre - sånn for motorikk og fysikk og slikt. Men må de helt på toppen, liksom, det er det jeg lurer på?

Trær er vakkert og det er sunt at barna skal klatre – sånn for motorikk og fysikk og slikt. Men må de helt på toppen, liksom, det er det jeg lurer på?

 

I tillegg til alt det vi som foreldre gjør, styrer og påvirker dem med; hva med alle disse andre menneskene de har i livene sine? De vi ikke kan kontrollere eller bestemme over, i hvert fall ikke uten å få hevede øyenbryn og en mulig anmeldelse til barnevernet i retur. Lærere, venner, foreldre til venner, familiemedlemmer – det er jo umulig å holde oversikt over deres påvirkning på våre barn! Kanskje blir barnet mitt påvirket til å bli narkotikasmugler i en alder av 13, eller går med på å donere sitt legeme til forskning på medisin til å kurere skumle sykdommer. Det er jo fint og raust og slikt det, altså, men jeg vil ikke at akkurat mine barn skal brukes til slikt. Ja, ingen andre heller, når jeg tenker meg om. Tenk om noen lærer barnet mitt å danse folkedans, når vi faktisk er en hiphop-familie? Tenk om en person mine barn kjenner, blir den ene personen for dem – den personen de hadde i barndommen, som veide opp for alt det tullet de ellers måtte finne seg i. Altså det vi foreldrene gjorde. Tenk om de har en sånn person allerede! «Hadde det ikke vært for kjære X, vet jeg jammen ikke hva slags person jeg ville blitt!»

 

Tenk om barna mine får psykiske problemer fordi jeg lager lister hele tiden? Fordi jeg strukturerer livene våre inn i rare tegninger og punktlister? Da hjelper det kanskje ikke at jeg tegner mitt eget buddha-selvportrett og smiler stort?

Tenk om barna mine får psykiske problemer fordi jeg lager lister hele tiden? Fordi jeg strukturerer livene våre inn i rare tegninger og punktlister?
Da hjelper det kanskje ikke at jeg tegner mitt eget buddha-selvportrett og smiler stort?

 

Det meste handler om timing når det er snakk om ting å være redd for. Oppdager du ting i tide, enten det er sykdommer, matvarer som holder på å gå ut på dato eller å oppdage at noen voksenpersoner har litt vel skummel påvirkning på våre Småtroll – det meste kan fikses,  har jeg inntrykk av. Men hvem bestemmer hva «i tide» er definert som? Hvor ofte skal man sjekke, når skal man evaluere, for å være sikker på at man alltid har vært i tide? Hva er tidlig nok?

Det er egentlig enda en ting å være redd for, når jeg tenker meg om; det å være redd for at man ikke vet hvor tidlig ute man må være, for å være i tide. Redd for å være redd for at man ikke er redd nok tidlig nok, der altså. Livet er et slit.

 

Du kan gjerne følge facebooksiden til bloggen min, så får du med deg alle innleggene som kommer ut
(og litt av hvert annet som jeg deler der). Følg meg gjerne også på instagram og snapchat (@astridvu)!