Det er lenge siden jeg har delt noe av gründerlivet med dere blogglesere.

Eller, det føles i hvert fall sånn. Gründerdelen av livet mitt blogger jeg stort sett om på vår firmablogg for Valen-Utvik (og alt for sporadisk også der, vil nok mange mene), og jeg deler noen av glimtene på Instagram, både via min personlige profil og via VU sin profil. Likevel, det var tross alt med denne bloggen hele gründerlivet mitt startet. De av dere som har fulgt bloggen min lenge (og all ære til dere, såpass lang tid det går mellom hvert innlegg her inne!), var helt direkte medvirkende årsak til at jeg i det hele tatt fikk troen på at jeg hadde en penn, at jeg hadde en måte å skrive på som folk likte og at jeg hadde innhold verdt å dele. Før dere, oppfattet jeg på meg selv kun som en firkantet, lite kreativ økonom med en klar forkjærlighet for struktur og orden. Med deres heiarop, formet ideen om eget selskap seg, og dere ble med på veien. Dere tipset, ga råd og var med i navndiskusjon – og nå fem år senere, må jeg vel snart innse at vi ikke lenger er et nytt, ubetydelig, lite og hjemmesnekret firma ute på Nesodden. Etter snart fem år, må vi kunne si at vi er godt etablert, og vi har jammen fått en stemme som mange hører på der ute i kommunikasjonsverden.

Alt dette begynte med dere, kjære trofaste lesere. Herreminhatt, jeg er så glad i bloggleserne mine!

 

Blomstrende pæretre

Blomstrende pæretre inspirerer til blogging om …gründerlivet!

En status på gründerlivet

Så, herved presenteres en liten statusrapport fra gründer-Astrid, til dere, kjære blogglesere. For tenk, nå har snart 5 år gått siden den spede start, og for noen år dette har vært! Kunder har kommet til i et jevnt tilsig, og vi har faktisk fortsatt til gode å henvende oss offensivt ut til bedrifter; de tar kontakt med oss – og det er også takket være dere og andre fine folk som anbefaler oss! Igjen, tusen takk! Vi har vokst litt, men på en mer beskjeden måte enn jeg vet mange (ofte herrer i dress) mener at vi burde. EkteMannen ble innlemmet i bedriften for snart fire år siden, og vi har flere freelancere som jobber til tider mye for oss. Det helt nyeste nye nå, er at vi også har takket ja til en som ønsket å være praktikant hos oss, for å få mer praktisk erfaring til sin teoretiske lærdom fra Kultur- og Kommunikasjonsstudiet fra UiO. Vi har faktisk hatt flere opp i gjennom, som har henvendt seg til oss og ønsket seg jobb eller en praksisplass, og jeg skal innrømme at det faktisk kjennes ganske så uvirkelig. At jeg har vært med å skape en bedrift som har blitt så etablert og synlig, at andre kunne tenke seg å jobbe for oss, og med oss. Fantastisk, nesten litt absurd og veldig stas!

Jeg hadde først en selskapsform som var enkeltpersonsforetak, som etter ti måneder ble ektefelledelt enkeltpersonsforetak. Etterhvert følte vi et større behov for trygghet i det sosiale trygdesystemet og vi ønsket oss strammere rammer og mer forutsigbarhet rundt det som har å gjøre med skatter og avgifter, og vi satt derfor igang prosessen med å bli et aksjeselskap. Det føltes på et vis litt mer voksent, og ikke minst; vi følte oss bedre rustet mot hva som enn måtte komme av fremtidige muligheter og utfordringer. Med en aksjekapital på 30.000 kr (minimum), og med nye roller for både EkteMannen og undertegnede, altså Administrerende Direktør og Styreformann 😉 – heter vi nå Valen-Utvik AS. Dere kan tro det er festlig når telefonselgere ringer på min telefon, spør etter Adm.dir. / daglig leder Glenn, og nekter å fortelle meg hva de ønsker å selge oss eller å ta mitt nei for et nei. Jeg får litt følelsen av at det de tenker er:

«Jaja, jeg hører du sier det lille sekretærvenninnen min,
men jeg må snakke med han som virkelig bestemmer, vet du!»

 

Blomstrende tre

Jeg elsker alt som vokser og blomstrer, men må VU vokse for å blomstre?

 

Å vokse inn i himmelen?

Av og til får jeg innspill fra andre, eller tenker selv, at vi burde vokse ytterligere. Kanskje ansette noen på fulltid, utvikle oss innen nye fagområder, tilby et større spekter tjenester. Men straks den tanken får tatt en skikkelig runde i topplokket mitt, lander den på til nå den alltid samme konklusjonen; nei, vi ikke vokse mer. Kanskje en vakker dag, helt klart, men det er ikke sikkert at det noen gang vil skje. Det å vokse er ikke noe mål for meg i seg selv. En av hovedårsakene til at jeg startet et firma for snart fem år siden, i tillegg til at jeg hadde klokketro på forretningsideen min og følte meg sikker på at mange bedrifter ville nyte godt av å utforske sosiale medier, var det faktum at vi har tre Småtroll. Jeg kunne valgt å bli ansatt i et enkelt firma og jobbe med sosiale medier for dem, eller kanskje heller blitt ansatt i et byrå og jobbe med sosiale medier for flere selskaper på den måten. Jeg valgte å starte for meg selv, og mye av grunnen til det, var at jeg hadde lyst til å skape en fleksibel hverdag for våre Småtroll. Jeg hadde lyst til å gi dem ettermiddager som var lite preget av stress, og jeg ville ha muligheten til å følge dem opp i hverdagen på en måte som var viktig for meg, og som jeg mente var riktig for vår familie.

Når jeg har utfordringer i gründerhverdagen min, og akutt lurer på om løsningen ligger i å vokse, tar jeg meg et lite pusterom og tenker gjennom saken. Dette er da konklusjonen jeg kommer frem til; vi trives godt som vi har det nå og vi trenger ikke vokse for løse våre utfordringer. Jeg husker jeg sa i selskapets første leveår, at jeg i hvert fall ville holde oss små og fleksible til alle våre Småtroll hadde begynt på skolen. Til høsten er det fem år siden jeg startet opp, og til høsten begynner vårt minste Småtroll på skolen. Disse fem årene har virkelig flydd, men jeg kjenner fortsatt at konklusjonen min blir den samme; løsningen, for oss, er ikke å ansette flere folk. Enn så lenge, i hvert fall.

 

Barn

Disse tre Småtrollene er det absolutt viktigste for meg, og det å skape et godt hverdagsliv for oss alle sammen, er en av mine hovedprioriteter! Å kunne rusle gatelangs, i duskregn og med lave skuldre, for å følge disse tre til skole og barnehage, det er ekte hverdagslykke for meg!

 

Utfordringer i gründerlivet

Det at konklusjonen angående vekst er den samme som tidligere, betyr definitivt ikke at vi ikke opplever utfordringer i vårt gründerliv. Vi har heldigvis stort sett ingenting å klage over, og firmaet går så det suser, men det betyr ikke at alltid at gründerlivet i så måte går på skinner. Livet som gründer svinger, litt på samme måte som livet generelt svinger, vil jeg anta – og av og til kjenner jeg at jeg befinner meg i et slags vakum. Jeg merker at jeg ikke trives helt, jeg tenker mye og jeg føler meg ikke så fornøyd med arbeidsdagene, selv om jeg ikke har noe konkret å klage eller sette fingeren på. Jeg ser da sjeldent utfordringen klart for meg, men merker meg at ting ikke er helt som det skal. Dette er nok ikke veldig unikt for oss, eller veldig revolusjonerende på noe vis, men jeg har gjort meg noen erfaringer for når en slik periode kan komme;

  • i svært hektiske perioder, med mange oppgaver, som hver og en er spennende, interessant og utfordrende i seg selv
  • etter perioder hvor jeg eller vi har fått mye positiv omtale eller oppmerksomhet
  • i perioder hvor det enten kreves mye av meg, eller jeg selv krever mye av meg selv, på flere områder i livet
  • om jeg ikke avstemmer med andre gründere eller andre mennesker jeg kan lære fra og som jeg ser opp til
  • når det økonomiske ansvaret, og de økonomiske vurderingene, kjennes uoverkommelige
  • når det har gått en god stund siden sist slik periode

For å begynne med det øverste punktet; ja, det er en luksusgode at vi har kunder som ringer til oss, og ja, det er en luksusgode at vi har mer å gjøre enn vi klarer å ta på oss. Men det er likevel en utfordring, når jeg ikke føler jeg klarer å ha nok distanse til min egen hverdag, slik at jeg får overblikk nok til å gjøre riktige vurderinger. Seth Godin sier det enkelt og godt; «no is the fundation we can build our yes on«. Ja, jeg må bli flinkere til å takke nei, men for å ha muligheten til å gjøre de riktige vurderingene, må jeg rett og slett ha pusterom og oversikt, og det er en utfordring når man løper fra den ene oppgaven til den andre. En luksusutfordring, ja, men like fullt en utfordring som må håndteres.

En litt sår erfaring å ha gjort seg, er punkt nummer to; etter å ha vært veldig på høyden, fått mye skryt, oppmerksomhet eller andre ytre bekreftelser, er veien ganske kort til en liten «gråværsperiode». Det er lett å tenke at man da har blitt oppmerksomhetssyk, og at disse ytre bekreftelsene, er noe man blir avhengig av. At vi ikke ser vår egen verdi uten dette. Det kan selvfølgelig ha en medvirkende årsak, men for meg handler det nok mer om å leve opp til forventningene. Det å mene noe i media, det å få henvendelser om foredrag eller andre oppdrag, det å bli nevnt, inkludert og premiert – det gir meg en bekreftelse på at firmaet mitt er verdt å regne med, at vi har en betydning. Men når da oppmerksomheten stilner i en periode i etterkant, tar jeg meg i å bekymre meg for om vi da ikke lenger er verdt å regne med, om vi har en betydning? Har vi tapt oss, har vi falt av? Har andre dratt forbi?

 

Det finnes flust å gruble på for en gründer, og av og til tar jeg med Snap-venner på viktige, og særs uviktige, avgjørelser ;)

Av og til tar jeg med Snap-venner på viktige, og særs uviktige, avgjørelser.

 

Det er rart med det; mine mest hektiske periode på jobb, sammenfaller veldig ofte med veldig hektiske perioder på andre områder i livet. Denne våren har det vært mye jeg har ønsket å gjøre med Småtrollene, med huset, hagen og med venner og familie. Det er veldig sjelden omverden rundt meg forlanger ting av meg, eller kritiserer mine prioriteringer, men jeg forlanger mye av meg selv. Jeg blir stadig flinkere på å la omverden tenke hva de vil, og heller ta ansvar for mitt eget liv og mine egne prioriteringer. Men, det å prioritere vekk, fokusere og være fornøyd med den avgjørelsen jeg har tatt, for egen del – det må jeg bli flinkere til. Livet går i faser, og det å gjøre de riktige prioriteringene i de ulike fasene, tror jeg kan være lurt. For meg er det når det hoper seg opp, når jeg ikke lenger klarer å avgjøre hva som er viktigst for meg å prioritere, det er da det hele går i ball.

Et gründerliv kan være ganske ensomt. Det er jo noe av det positive også, naturligvis – det at jeg kan ta avgjørelser selv og ikke trenger forholde meg til en sjef eller et styre som skal mene noe om valgene jeg tar. Og ettersom jeg har min EkteMann som medeier og ansatt i firmaet vårt, i tillegg til flere freelancere og nå en praktikant, så er nok jeg langt fra den mest ensomme gründeren man kommer over. Men på et nivå tror jeg gründerlivet kan være ensomt for alle, uansett hvor mange ansatte man har eller hvor mange samarbeidspartnere man jobber med. Det å ha hovedansvar for alle strategiske valg, om å klekke ut gode idéer, om drift og ansvar og administrasjon og videreutvikling og oppfølging, det kan rett og slett bli litt tungt i lengden. Derfor merker jeg at de gründervennene jeg har rundt meg, bransjekollegaene jeg ser opp til, forretningsfolkene jeg kjenner – de trenger jeg å sosialisere med ujevne mellomrom. Om det går for lang tid uten at mine tanker, mitt gruff, mitt ansvar og mine ideer luftes, blir det for mye for et stakkars hode, skuldrene blir høye og hodet grått.

 

Gode folk å rådgi seg med, her representert ved praktikanten Linn og EkteMannen Glenn, er viktig for å holde topplokket i sjakk!

Gode folk å rådgi seg med, her representert ved praktikanten Linn og EkteMannen Glenn, er viktig for å holde topplokket i sjakk!

 

Jeg er stolt av at Valen-Utvik går så bra som det går. Av at vi får kunder direkte til oss, basert på vår tilstedeværelse i sosiale medier eller fordi folk anbefaler oss. Og selv om ikke overskriften på artikkelen i Dagbladet var min idé, er jeg stolt av å ha skapt en arbeidsplass hvor det faktisk ikke er feil å si at vi er en millionbedrift. Men, beklager å si det folkens; det skulle bare mangle at vi er en en millionbedrift. Vi skal omsette nok til å ha to ansatte på full tid, samt freelancere i stadig økende grad, og om vi hadde omsatt for under en million, ville vi rett og slett ikke hatt livets rett – og vi hadde i hvert fall ikke kunnet sove godt om natten. Media liker sine spissede overskrifter, og akkurat denne kunne de spisset enda mer, uten at det ble feil. For vi omsetter for flere millioner! Faktisk over to og rett under tre. Men for å gi alle ikke-økonomer en liten kalddusj; det betyr ikke at vi har 2-3 millioner stående i banken, som vi ikke vet hva vi skal gjøre med. Dessverre. En gylden, og veldig lite presis regel, sier at man skal omsette for ca 1 million kroner per ansatt man har – og det er for å gå sånn omtrent i null. Med to ansatte i vårt selskap, samt nevnte freelancere og andre kostnader, kan jeg rett og slett bekrefte denne regelen; vi har ikke mye kapital til overs i vårt selskap. Vi tar ut helt normale lønninger, og min lønning er faktisk noe lavere enn jeg hadde før jeg startet eget selskap, og resten går til skatt, mva og kostnader ved driften vår. Og denne balanseringen er noe som kan tære på mine små, grå. Balansen av å selge nok til å kunne betale det vi skal, både privat og profesjonelt, men samtidig ha kapasitet nok til å leve som vi vil leve, og levere som vi vil levere, både privat og profesjonelt, dét er en utfordring.

Så, det siste av punktene over; når det rett og slett er en god stund siden sist gråværsperiode, er det akkurat som om slike dager trengs. En fot i bakken, roligere dager, mye tankevirksomhet – kanskje en form for jording, eller lading om du vil? Jeg tror det er sunt, sånn egentlig, selv om det ikke oppleves så riktig og behagelig når man er midt i det. Jeg har rett og slett kommet til konklusjonen om at jeg er skrudd sammen på denne måten. Jeg liker tusen baller i luften, høyt tempo, mange aktiviteter og at det skjer mye – helt til jeg føler det har tippet over til å bli for mye. For mange baller i luften som jeg er usikker på om jeg får landet, om jeg har oversikt over. For mange aktiviteter, for høyt tempo, for mye som skjer. Så da lander jeg, altså, helt av meg selv, og tvinges inn i en tenkeprosess for å sortere litt. Sunt, fornuftig – og godt, når det er overstått og jeg kommer ut på andre siden med hevet hode igjen.

 

Den magiske løsningen

Ja, hva er den magiske løsningen? For meg er det faktisk så enkelt som å la det gå sin gang. La gruffete dager komme, når jeg kjenner de kommer. Gi de rom nok, men samtidig ikke grave seg lengre ned enn at man klarer å komme seg greit opp igjen. Gjøre mitt beste, tenke tankene som må tenkes, la dagene gå og bruke tiden det tar til jeg kommer frem til den forløsende faktoren. På ett eller annet tidspunkt kommer det nemlig noe som er den forløsende faktoren, og brått ser dagene mye lysere ut. Hva den forløsende faktoren kan være, varierer nok fra gang til gang, og er helt sikkert også forskjellig, ut fra hvor skoen trykket i utgangspunktet.

Den gråværsperioden jeg nå føler letter for egen del, ser jeg nå kom av flere av de punktene nevnt ovenfor – kanskje en slags blanding? Det som var den utløsende faktoren for at skuldrene senket seg, munnvikene igjen peker oppover og tenkerynken i pannen er litt roligere, var ganske enkelt; oversikt. Å ha mye å gjøre er jeg glad i, men når det blir så mye at jeg mister oversikt, mister følelsen av kontroll, mister evnen til å prioritere, da blir det langt fra gøy. En drøy uke har jeg derfor ombooket avtaler og brukt mestparten av tiden hjemme. Jobbet fra hjemmekontor, takket nei til sosiale aktiviteter og rett og slett prioritert ro. Jeg har jobbet meg gjennom mailboksen, tatt oppgave for oppgave, fått unna ting som har blitt utsatt lenger enn hva jeg liker – og etterhvert som hodet beveger seg over vannet, skjer det som alltid skjer; jeg får overblikk, jeg kan gjøre vurderinger, jeg blir kreativ og jeg klarer å etablere strukturen jeg trenger.

For meg var løsningen, helt praktisk, å bruke en vegg på å strukturere kundene og henvendelsene vi får i VU. Hvor mange kunder har vi innen de ulike tjenestene vi selger, hvor mange møter har jeg takket ja til og hvor mange nye kunder har vi kapasitet til? Hvor mange kurs og foredrag kan jeg ha hver måned, og hvor mange ønsker jeg å ha? Hva slags type tjenester vil jeg at vi skal fokusere på i fremtiden, og hvordan skal jeg sørge for at vi får solgt disse tjenestene? Hva skal til for at vi får en hverdag som er så hektisk, fleksibel og givende som jeg ønsker?

Struktur

Så «lite» var det altså som skulle til denne gangen. Eller lite og lite, da. Det kommer ikke så godt frem av dette bildet, men denne nye «tavlen» vår fyller en hel, stor vegg. Jeg har laget lapper for alle kundene våre, og hengt de opp i respektive rute. WS står for workshop, og WS+ er kundene vi har faste, regelmessige workshop med. ADM er våre administrative oppgaver, og +’en er for møter som er booket og kunder som er potensielt nye kunder. Og folkens, den ruten er stappfull nå – og ingenting gleder meg mer enn det! 🙂

 

Nå stråler solen ute, jeg har har huset fyllt av Småtroll med kusinebesøk, EkteMannen krysser av punkt for punkt på vår todoliste for husprosjekter – og jeg har skrevet et blogginnlegg som er så langt at antakelig de aller, aller færreste, hvis noen, leser så langt som til hit. Men herregud, så godt det gjorde – for meg! Og da er det verdt det – for meg! Om noen leser, og finner noe nyttig, glede eller hjelp i innlegget mitt, er det virkelig en strålende bonus, men akkurat dette innlegg var viktig for meg å skrive – for meg. For dokumentasjonens skyld, kanskje? Og det var viktig for meg å skrive dette innlegget til dere, mine trofaste blogglesere, som rett og slett er mye av grunnen til at jeg gjør det jeg gjør og er den jeg er.

En spesiell hilsen til du som har lest helt hit; tusen takk, det står det respekt av! 😉

 

Ønsker dere alle en virkelig nydelig helg
– håper du gjør de prioriteringene og valgene som er riktige for deg!