Jeg har et grunnleggende positivt livssyn. Jeg liker å fokusere på det som er bra, fremfor det som er mindre bra. Jeg elsker å skape små hverdagslykkeøyeblikk for meg selv og for menneskene rundt meg. Jeg liker å finne glede i de enkle ting, og jeg synes ofte at den gleden kan oppleves vel så god, som gleden de større anledningene frembringer. Jeg liker å se på en situasjon med et positivt fokus, og om jeg står ovenfor en utfordring eller et problem, enten det er på egne eller andres vegne, ser jeg raskt etter mulige løsninger eller positive sider ved situasjonen.

roser

Blir verden bedre av å gi hverandre ros?

 

Jeg er positiv, derfor irriterende?

Jeg har lenge merket at mitt positive utgangspunkt kan virke både irriterende, provoserende, naivt og mindre intelligent, særlig på mennesker med et annet grunnsyn enn meg selv. Av og til merker jeg det såpass sterkt, at jeg ser meg nødt til å gå noen runder og revurdere min egen måte å kommunisere på, min egen måte å møte verden på. Men, så langt har jeg endt opp med fornyet og enda sterkere tro på at jeg er meg selv på en måte som kjennes riktig. Riktig for meg.

Det kan være mange årsaker til at man er som man er, enten man er av den positive, nøytrale eller negative sorten. At jeg søker etter mulige løsninger på et problem, kan oppleves slitsomt og vanskelig for en person som kun ønsker utløp for sin misnøye, få tømt hjertet for det som er galt, men som egentlig ikke ønsker en mulig løsning presentert av meg. Skyldes vår grunnleggende innstilling arv eller miljø? Skyldes det oppveksten eller hendelser man har hatt tidligere i livet, at man bruker positivitet / negativitet / nøytralitet som en bevisst strategi, eller rett og slett kun at man er født sånn? Jeg tenker nok det skyldes en god blanding av alt dette, og kanskje enda mere til.

Jeg liker at folk er forskjellige, og jeg tror at man trenger at vi har ulike syn på tilværelsen, nettopp for å drive utviklingen av samfunnet fremover. Vi trenger å utfordre hverandres livssyn, tankesett og holdninger, for å skape en større forståelse oss mennesker i mellom, og dette kan gjøres ved å være hverandres motsetninger.

Uten yin, ingen yang.

vekst

Hva er det som fører til vekst i samfunnet vårt?

 

Er min kommunikasjonsform mindre verdt?

Det jeg derimot ikke liker, og faktisk ikke kan akseptere, er de etablerte verdiene disse ulike grunnsynene virker å være gitt – og at mange fortsatt ser ut til å ønske denne måten å tenke på opprettholdt fremover. Det å være grunnleggende positiv, overføres raskt til at man er naiv, lite konstruktiv, lite gjennomtenkt og at man kan sees på som uproff i mange sammenhenger. Derimot, er man en kritisk eller skeptisk røst, tillegnes man verdier som konstruktiv og proff, og man hylles for at man driver samfunnet videre og fremover. Det snakkes om at det er godt at noen tør si ifra, at folk tør å stå imot og at noen tør gå motstrøms. Men er det virkelig den retningen som bør få definisjonen tøff nå lenger? Er ikke denne måten å tenke på, den vi er vant og kjent med i dagens samfunn, og som lenge har vært etablert som «sannheten»? Er det ikke på tide med en vridning nå, hvor det som sees på som tøft, er å vise sin beundring, sin glede og sin entusiasme? Å åpent og direkte vise at vi setter pris på menneskene rundt oss og det de tilfører livene våre? At vi, ved å rose noe vi selv ikke kan eller er god på, samtidig viser oss sårbare og feilbarlige, er ikke det noe av det tøffeste som finnes i dagens samfunn, hvor så mye defineres av hvem du er og hva du har oppnådd?

Det å vise entusiasme og glede, i form av likes, hurrarop, jubelbrus og rause ord, det kritiseres og latterliggjøres. Det å gi ros og rope heia, har på merkelig vis fått en definisjon som tilsier at man ikke vet bedre, at man ikke har belyst saken fra alle relevante sier, at man ikke har vurdert dette godt nok. Det å skrive et hjerte, et smilefjes eller bruke positivt ladede ord ut over det mer tradisjonelle «god artikkel!, blir av mange definert som fjasete, lite proft og lite gjennomtenkt. Det å gi ros, betyr absolutt ikke at den gis ukritisk. At det ikke er veloverveid. Derimot, mange ser ut til å mene at vi heller skal begrense oss til å gi et vennlig nikk i form av en delt lenke, en retweet eller en +1 på en artikkel. Da er vi nøkterne, da vanner vi ikke ut rosen, da gir det mening og det er sånn vi vil ha det. Dette er den riktige måten å kommunisere på, om man skal bli tatt seriøst, sies det.

Jeg liker ikke å havne i en kamp mellom kjønnene, men er dette så enkelt at det skyldes det faktum at kvinner i mange år, har sett seg nødt til å kommunisere stramt, nøkternt og «lite rosa», nettopp for å bli tatt seriøst av menn? Enten det gjelder jobb eller andre situasjoner hvor man har lyst til å hevde sin rett eller ytre sin mening, har tradisjonen vært at kvinner kler seg mer som menn, spisser albuene som menn, ofrer det samme på familiefronten som menn og ikke minst; snakker som menn. Kvinnene som nå ikke liker denne ‘mer kvinnelige’ formen for kommunikasjon, som ikke setter pris på at vi liker for mye, at vi hjerter for mye, at vi bruker for mange fyllord – er de redd for at det kvinner har jobbet og kjempet for i årevis, for likestilling og likeverd, at det skal reduseres eller forsvinne? At mange menn ikke kjenner seg igjen i, og føler seg trygg på, denne type kommunikasjon, det er nå en ting. Det er nytt og ukjent, og endringer gjør ofte litt vondt. Men vondt betyr ikke nødvendigvis at det er feil, kanskje heller det motsatte. Det kan bety at det er helt nødvendig.

Er ikke samfunnet aller mest tjent med at vi får alle i tale, alle vinklinger på ting, at alle lag vises frem og at alle måter å kommunisere på, kommer opp og frem?

 

ranukler

Kommunikasjon kan bestå av så mange lag, så mange nivåer. Hvem kan si at ditt lag, din måte, er rett eller feil?

 

Hvem bestemmer hva som er rett og gal kommunikasjon?

Hvem har rett til å stille seg selv til dommer ovenfor hvordan vi skal kommunisere med hverandre? Hvem kan hevde at de har sannheten som ligger bak hvert et «like» og hvert et hurrarop? Hvem har definisjonsmakt for hva som er rett og hva som er gal kommunikasjon? Hva som er konstruktivt og hva som er proft? Hvem kan bestemme hva som skal til for å drive menneskeheten fremover, og hva som får oss til å gå baklengs inn i fremtiden?

Hvorfor er vi så opptatt av å styre måten det kommuniseres på mellom andre mennesker? Om noen blir motivert, får noe ut av, å kommunisere på en viss måte, hvorfor skal jeg stille meg til dommer ovenfor dem og fortelle dem at de gjør ting feil? At de ødelegger for oss andre? Det er helt naturlig at vi snakker om hvordan vi selv liker å kommunisere, hva vi selv er komfortable med, hva vi selv trigges av, i positiv eller negativ retning, og hva vi selv tillegger den ene eller andre verdien og måten å snakke på. Men det å gå derfra til å avgjøre hva som skal passe for andre mennesker, for hva som har rett til å være en ressurs for menneskelig kommunikasjon, det opplever jeg faktisk både sårende på egne vegne, og feil for vår kommunikasjonsmessige utvikling.

Jeg er en som heier på folk jeg opplever fortjener å heies på, enten det er kvinner eller menn, og enten det er for personen de er eller noe faglig de har utrettet. Det at min heiing skal reduseres til noe jeg gjør for å bygge min egen person satt i forhold til den jeg heier på, noe jeg bruker som strategi eller noe jeg gjør fordi jeg naiv og ikke klarer å se alle spekterene i saken, det synes jeg er uendelig trist. Det at mine hjerter, mine liker og mine hurrarop, skal sees på som et problem i utviklingen vår, som en tendens i samfunnet vi ikke liker, det kan jeg ikke forstå. På samme måte som jeg liker mennesker som har en skeptisk røst, en forklarende røst, en granskende røst, en jublende røst, en morsom røst, en forskende røst – så må vel jeg med min røst også kunne tilføre samfunnet noe?

Hvem kan vite min bakgrunn for å like, heie eller rope HURRA med et hjerte bak? Hvem kan vite om det er veloverveid, bevisst og spesielt utvalgt? Det at jeg velger å heie på noen, betyr ikke at jeg ikke klarer å ha et kritisk blikk på sak. Det at jeg heier på en person, betyr ikke at jeg liker alt vedkommede gjør eller sier. Det at jeg heier på en sak, betyr ikke at jeg liker personlig alle menneskene som liker samme sak som meg. Hvem kan bestemme at min heiing er utdelt ukritisk, ubegrunnet eller at det ikke er veloverveid? Det at jeg heier og er positiv, betyr ikke at jeg er mindre intelligent enn de som er nøktern eller kritiske.

Det betyr kun at jeg har valgt å vise min begeistring ovenfor folk eller sak, der jeg føler den hører hjemme, enten det er analogt eller digitalt, fordi jeg har tro på at den type kommunikasjon er riktig for meg, og at den forhåpentligvis kan virke motiverende, inspirerende og / eller oppbyggende for vedkommede som roses, og kanskje også menneskene rundt som ser rosen. Dette er min måte å kommunisere på, dette er sånn jeg er.

Jeg er positiv, men ikke naiv.
Jeg er glad, ikke dum.
Jeg er meg.

Hvorfor skal andre kunne bestemme at jeg er meg feil?

 

PS: Yeay – jeg har fått bloggen over på wordpress, over på eget domene, slik at jeg selv eier alt innhold og har mye større muligheter til å gjøre endringer jeg måtte ønske. Enorm takk til flinke Kristin og de andre i StudioNetting, for jobben de har gjort både med min personlige blogg (denne) og med flyttingen av vår firmaside, Valen-Utvik.no – de kan virkelig anbefales på det varmeste! Jeg har ikke kommet helt i mål med alle tilpasninger slik jeg vil ha det, men jeg er på god vei. Håper du vil følge med meg videre!

Forresten; bloggen har også sin egen facebookside, så følg meg gjerne der også: I just had to tell you so.