Det var en gang en familie som var svært godt fornøyd med tilværelsen. Familien i dette eventyret levde et harmonisk, hyggelig og godt liv i Norges fine hovedstad, og de manglet virkelig ingenting. Familien bestod av et par foreldre i sin beste alder, og disse to foreldrene hadde laget de to fineste Småtrollguttene på jord. Familien levde i synd, om man tolker den kristne boken i aller strengeste forstand, men sommeren 2007 gjorde de noe med dette. De feiret sin ekteskapelige lykke med familie og venner til langt ut i de tidligere morgentimer, og fra den tid av het disse foreldrene Husfrua og EkteMannen.

Cirka to måneder etter bryllupet, befinner Husfrua og EkteMannen seg ved kjøkkenbenken og midt i en alvorsprat. De ser på sine to flotte Småtrollgutter på 4 og 2 år, snakker om hvor heldige de er og kjenner på en enorm kjærlighet og takknemlighet. To friske, fine og fantastiske gutter som er knyttet til dem for alltid. Skulle de likevel forsøke å lage enda en skatt? Enda et Småtroll? Ettersom både Husfrua og EkteMannen kom fra familier med flere søsken, var det naturlig at de stilte seg dette spørsmålet. Hva om den ene av Småtrollguttene flyttet til andre siden av jordenkloden for å følge sin drøm om skole, jobb eller for kjærligheten? Hva om de ble uvenner? Hva om den ene av dem ble alvorlig syk? Med ett Småtroll til, kunne de da øke sjansen og sannsynlighet for at Småtrollene alltid vil ha noen av søsknene sine rundt seg på en eller annen måte?

Likevel – Husfrua og EkteMannen følte at det å få et Småtroll til, var som å utfordre skjebnen. Var det sånn at herr Skjebne tenkte; «Jasså, ikke godt nok fornøyd med de to vidunderene jeg har gitt dere allerede? Dere vil ha ett vidunder til? Nåneidu, dere har nok brukt opp deres kvote – nå er det rett og slett rimelig og rettferdig at også dere får oppleve litt av livets utfordringer…» Husfrua og EkteMannen tok seg også i å tenke praktiske på situasjonen. To voksne, to Småtroll – alt lagt til rette for godt med fokus, oppmerksomhet og tid til hvert av disse barna. For tross alt; om de fikk et Småtroll til, vil det da tvinge frem en god del praktiske endringer? Leiligheten i Oslo burde kanskje byttes ut med noe større? Den gamle Renault Lagunaen kunne antakelig med fordel blitt erstattet med en bil med flere enn fem seter? Husfrua og EkteMannen så for seg å bli den type familie som til stadighet har med seg Småtrollenes venner på vift, og som også har dørene til sitt hjem åpne for venner og familie, så et Småtroll til ville dermed sørge for en voldsom dominoeffekt av andre viktige avgjørelser og endringer i livene deres.

Så, der ved kjøkkenbenken en høstdag i 2007 kom Husfrua og EkteMannen frem til en konklusjon. De var fornøyd, og mer enn fornøyd, med livet slik det allerede var. Fornuften, den praktiske forstanden og Skjebnens logikk, alt gjorde at de bestemte seg for å være fornøyd med sine to Småtroll og at de nok var ment å være en glad familie på fire. 

Dagen etter oppdaget Husfruen at hun var gravid.
Klikk på bildet for å lese blogginnlegget jeg skrev da jeg var blitt gravid for tredje gang

Uansett hva logikk og fornuft nå skulle ha fortalt og forklart for Husfrua og EkteMannen, hadde de for lengst stukket fingre i ørene og begynt å nynne nananana. De ville ikke høre etter, et frø var plantet og da var det altså dette som var meningen. Uansett hvorfor, og uansett hva resultatet skulle bli; det var dette Skjebnens hadde ment var det riktige. Husfrua og EkteMannen tok seg i å danse fornøyd rundt i leiligheten med store smil rundt munnen og deilige, forventningsfulle sommerfugler i magen. Enda et Småtroll, mon tro hvordan denne varianten kom til å bli? 

Cirka syv måneder senere, 30. april 2008, fikk de svaret; de fikk enda en variant av typen rykende, fersk baby! Verden var aldri den samme igjen. Der Husfrua trodde at hjertet var stappfullt av kjærlighet for de to Småtrollguttene og uten vesentlig plass til en til, klarte nå denne lille skapningen å sørge for at hjertet vokste og lagde rom for enda et Småtroll! Et nytt, fantastisk, fint Småtroll, som med sin tilstedeværelse utjevnet kjønnsbalansen i familien Valen-Utvik, og som ga dem alle noe de ikke visste at de trengte. Den glade familien hadde fått på plass puslespillbrikken de ikke hadde oppdaget at de manglet, og det var først at denne familien var komplett.

En familie på fem, det var det de skulle være!

Verdens beste kosestund!

Snipp, snapp snute – dette eventyret er langt fra ute. 

Vår lille baby er nå 5 år og har vokst opp med et stort smil plantet på munnen stort sett hele tiden. Hennes indre kompass er innstilt på et utgangspunkt om at livet leker, folk er gode og at alt er verdt et stort smil – og jeg elsker den egenskapen hennes! Om hun blir lei seg, for det skjer naturligvis det også, er det ingen som kan gråte høyere og mer hjerteskjærende enn akkurat denne prinsessen. Men – det er likevel ingen situasjon som ikke kan løses med en god, varm klem av en hun er glad i – og de er det heldigvis mange av!
Jeg har faktisk en teori om hvorfor hun smiler så mye. Selv om noe antakelig er gener og ting vi ikke rår over, tror jeg rett og slett at vi alle hadde smilt omtrent like mye som denne frøkna, om vi hadde vokst opp i hennes sko. Hun har et klokt hode på sine skuldre og fant raskt ut at om man smiler til verden, så smiler verden tilbake! Hennes to Småtrollbrødre hadde dermed ingen sjans! Når de tittet ned i hennes vogn, vugget fart på hennes vippestol eller la seg på magen på gulvet sammen med henne, så ga hun dem verdens største og beste smil. De var solgt – og gjorde deretter det de kunne for å få frem dette smilet så ofte som mulig. Og denne strategien har frøkna tatt med seg videre i livet. Om Småtrollbrødrene terger hverandre, kan denne frøkna finne på å ta en liten dans eller en trall, for å kanskje få de over på bedre tanker. Og det aller beste; ofte fungerer det!

Stolte storebrødre = fornøyd lillesøster!

Vår herlige, kule og morsomme lille frøken er nå 5 år – og tiden har flydd! Hvor ble det av det lille, vakre vesenet som sovnet på brystet mitt etter amming om natten, og som gjorde at jeg dermed sov sittende resten av den natten? Hvor har det blitt av den lille babyen som kunne sove seg gjennom et fire timers barselbesøk, uten å ense at hun ble flyttet fra fang til fang til fang? Hvor har det blitt av den lille klumpen som folk hevdet var alt for liten til å bevisst smile til omverden, men som naturligvis gjorde nettopp det?

Jeg vet selvfølgelig hvor det lille vakre vesenet, den lille babyen, den lille klumpen har blitt av; hun suser rundt i livene våre med akkurat like mye varme, omtanke, glede og smil som hun har gjort siden hun ble født!

Jenta vår er tøffere enn toget og kjenner sin superheltteori bedre enn hun kjenner Disney sin prinsesserekke. Hun er ikke redd for å vise sine myke sider og er ikke flau for å innrømme at hun er mamma sin kjæreste og at vi skal gifte oss når hun blir stor («…for barn kan jo ikke gifte seg med voksne, mamma!») Hun velger helst å være kledd i kjole, hårbånd og fine farger – men er ikke så nøye med hvordan sveisen er, om håret er rufsete eller om hun er møkkete fra topp til tå. Det er ikke for ingenting vi kaller henne rufsesara og at mormoren hennes har et lager av hårstrikker parat til å fikse sveisen når hun er innom.

Bursdagsmorgen i dobbeltsengen er fast tradisjon!

5 år er mye. Det er en hel hånd og det betyr at det snart er tid for skolen. Og, basert på min erfaring med de to andre Småtrollene og deres skolestart, så betyr det å begynne på skolen, at tiden flyr enda raskere – og det skremmer meg litt. Hun har allerede begynt å lære seg tall, bokstaver og ord, og hun skal slettes ikke ha noe av at hun forskjellsbehandles i forhold til guttene – uansett om det dreier seg om leggetid, å få være med på ting eller å få prøve ut ting. Og dette gjør rett og slett at vi stort sett behandler henne som om hun allerede er en skolejente og langt mer enn sine 5 år.

Denne jenta vår er så uendelig kul, hun har bein i nesa og er ikke redd for å vise det – og når hun i tillegg er søtere enn en sukkertopp, er det vel ikke rart vi er komplett forelsket i henne, alle som en?

Som jeg pleier å si til henne av og til;
«Tenk at vi trodde vi bare skulle ha to Småtroll, Linnea – så utrolig feil vi tok!»



Gratulerer med dagen, verdens beste jente 
– mamma elsker deg over alt på jord, og det gjør den mannlige delen av familien vår også!