Noen samler på frimerker, bilskilt eller oppskrifter på gode kaker. Jeg, derimot, samler på mennesker. Litt på samme måte som andre samler på frimerker eller bilskilt, er det heller ikke tilfeldig for meg hva slags mennesker som blir inkludert i min samling. Jeg er ikke opptatt av at min samling skal bli et representativt utvalg for samfunnet vi lever i, eller at det skal være en samling jeg kan få mest mulig penger for ved et eventuelt salg til en annen samler.

Min samling mennesker består av folk som, kun i kraft av seg selv, har gravd seg plass i hjertet mitt.

At mange samler på mennesker i hjertene sine, er nok ikke veldig unikt. Vi lever heldigvis i et samfunn hvor alle stort sett er glad i mennesker som en helhet og hvor de aller, aller fleste av oss har minst en håndfull mennesker vi er veldig glad i – og som er glad i oss. Min utfordring er at jeg ikke helt klarer å begrense meg.

Nær familie og venner man har hatt siden barnsben av, har gravd seg en egen grop i hjertet, og dette er noe man har tatt høyde for, laget rom for og som rett og slett forventes. Det handler ofte om en kombinasjon av kontinuerlig hakking og graving med jevne mellomrom over et langt tidsrom, og om man i tillegg liker disse familiemedlemmene og vennene fra gamle dager spesielt godt, hjelper man dem gjerne med å grave gropen stor og god slik at de kan sitte godt oppi gropen for alltid.

Min utfordring med menneskesamlingen min er todelt. Det handler aller først om selve omfanget. Samlingen min begynner nå å bli såpass stor, at jeg er bekymret for hvor mye ledig kapasitet jeg har tilgjengelig. Om mange nok mennesker graver seg en grop i hjertet, og setter seg godt til rette for evig tid, skulle all logikk tilsi at det blir stadig mindre og mindre hjerte igjen for andre å grave en ny grop i. Og om samlingen blir i overkant stor, betyr det da at hjertet mitt blir brukt opp? Eller at hver enkelt grop i hjertet ikke har like stor forretningsmessig verdi vet et eventuelt salg, fordi det ikke oppleves like unikt å få plass der?

Den andre delen av min utfordring, handler om at jeg tror hjertet mitt har blitt for løssluppent. Folk får ta seg alt for enkelt til rette. Hjertet har naturligvis alltid vært åpen for at noen mennesker skal få grave seg en grop og etablere seg, men om jeg tenker cirka 20-25 år tilbake, hadde hjertet mitt forholdsvis strenge krav til hvem som fikk slippe til. Om en ny venninne fra ungdomsskolen fikk grave seg en grop, kunne hun fort bli kastet ut av gropen uken etter, fordi en annen venninne fra ungdomsskolen skulle få plassen. Og på guttesiden var det den samme problematikken. Greit nok, tre gutter kunne fort slippe til og få grave seg en grop, det skjedde forholdsvis regelmessig. Men hjertet mitt var smart; hjertet tvang disse tre guttene i det minste til å dele spade og grave en grop de måtte sitte i sammen. Eneste utfordring jeg opplevde i forhold til dette, var om en enkelt gutt beholdt spaden litt lenger enn de andre for å grave seg en liten avstikker fra hovedgropen guttene hadde fått tildelt. Dette viste seg å kunne by på utfordringer da det var på tide med ny gruppe gutter inn, hvorpå da denne ene satt litt for godt fast.

De siste årene har hjertet mitt definitivt etablert nye standarder og et helt annet regelverk.

Hjertet har ikke lenger samme krav til jevn og konsistent hakking og graving, for at folk skal få en plass. I tillegg er det lenge siden jeg har opplevd at hjertet har puttet flere folk i en grop – eller at hjertet har kastet folk ut av gropen sin. Det at jeg har bodd sammen med vedkommede, for eksempel, det ser ut til lå gi en automagisk grop i hjertet mitt til evig tid. Om jeg så ikke møter disse menneskene jevnlig, kanskje bare tilfeldig og ikke engang årlig, kvalifiserer det tydeligvis ikke til utkastelse fra hjertet. Dette begrenser naturligvis antall mennesker jeg kan bo med i mitt liv, om jeg ikke vil risikere et overbefolket hjerte. Jeg skulle naturligvis hatt forståelse for at hjertet gir evige plasser til mennesker jeg i det minste bor sammen med over lang tid, men jeg registrerer at flere har flyttet inn i en evig hjertegrop, kun basert på samboerskap i feriesammenheng. Det meste ekstreme tilfellet jeg har opplevd, er at hjertet til og med har sluppet inn mennesker jeg ikke engang har bodd sammen med, men kun ved siden av, så det er liten tvil om løssluppenheten dette hjertet nå har utvist.

At hjertet husker å ha lært noen franske gloser og har fått gode erfraing med en arm som får gåsehud ved å bli kilt med kniv, eller at hjertet har fått tilført wild, wild west-gloser i kjent stil fra Bonanza på tv, det kvalifiserer visstnok til evig grop. At hjertet ble introdusert for musikalske toner fra Tori Amos, Garbage og Jewel i en tid hvor denslags var høyst nødvendig, er også tydeligvis en strategi for å få evig plass. At hjertet ble introdusert for diskusjoner om hvordan makroøkonomi henger sammen med micro management, hvorfor basket er viktigere enn håndball, og ikke minst; hvorvidt et slag backgammon kan føre til en jente på høyde med en fjortis, er tydeligvis temaer som fører til dype groper det er umulig å klatre ut av. Hjertet kan likevel være unnskyldt for å ha vært litt løssluppen med å gi ut evig plass basert på hendelser fra denne tiden i livet mitt. Hjertet var stort sett preget av billig Tuborg og lite søvn på denne tiden, og det har vist seg fra flere hold at den kombinasjonen reduserer krav på generelt grunnlag.

Hva hjertet skal bruke som begrunnelse for å ha fortsatt sin løssluppenhet inn i det tjueførste århundret, er litt mer uklart. Jeg har sett eksempel på at hjertet har sluppet inn en vakker kvinne med stor spade, hvor eneste begrunnelsen hjertet hadde, var at hun kunne sørge for et godt økologisk miljø i hjertet og at hun tilførte fine tanker i hodet mitt. Andre hjertet har sluppet inn, med alt for tynn begrunnelse, er mennesker som har egne Småtroll som samsvarer med våre Småtroll i alder. En slik begrunnelse er tynnere enn et flattbrød, men like fullt har flere av disse menneskene en uforholdsmessig stor hjertegrop nå. Hjertet ser også ut til å være særs svak for mennesker som er like sosial i mediekanalene som det jeg selv er. Det kan begrunnes med at mennesker som er sosiale i mediekanalene, generelt er ekstra fine eksemplarer av menneskeheten. Eventuelt kan det begrunnes med at hjertet mitt ikke helt forstår mekanismene og kommunikasjonen i disse nye mediekanalene, og derfor slipper til mennesker som jeg ikke engang nødvendigvis har møtt i levende live – kun fordi de deler historier om seg selv og kanskje sender noen hyggelige ord i min retning. Mennesker som deler historier om seg selv, sender hyggelige ord i min retning og som jeg også har møtt i levende live… Hjelpe meg, for en stor grop hjertet mitt har latt disse menneskene grave.

Hjertet har også sluppet inn flere mennesker som hjerner i fagforeningsfellesskap har skapt en standard for at er ulovlig å gi plass til. Hjernene har i årevis vært fast bestemte på at det både er barnslig, naivt, uøkonomisk og særs uprofesjonelt om man lar profesjonelle mennesker grave seg hjertegrop. Det har all verdens hjerter innordnet seg etter for å unngå å få kjeft av hjernen. I mitt tilfelle virker det som hjertet har koblet ut hjernen, kjører helt sitt eget løp og slipper inn mennesker som kun har begrunnelser som at de kjøper mine tjenester, at de selger meg sine tjenester eller enda verre; at de lærer meg faglige og kommunikative ting. Jeg får bare håpe at hjernen min aldri finner det ut.

Så her sitter jeg da. Med et hullete hjerte og ikke nok tid i verden til å ta meg av alle som har satt seg godt til rette der inne. Mon tro om alle disse menneskene vet at de har evig plass der inne?

Jeg er virkelig takknemlig og heldig, som har et hjerte fullt av hull.

Alle foto i innlegget er det min kjære EkteMann som har tatt, 
og som han har delt med ujevne mellomrom fra sin Instagramkonto; @glennvu