At denne bloggen er et sammensurium av ulike typer innlegg, det er nok de fleste av mine lesere vant til nå. Men at dere er vant til det, betyr nødvendigvis ikke at dere liker denne sammenblandingen av innhold. Likevel, sånn er det på denne bloggen, og sånn forblir det nok i all overskuelig fremtid. Jeg liker faktisk å skrive om alt fra mitt familieliv med EkteMann og Småtroll den ene dagen, via hagesyssler, gründerliv og ny teknologi de neste dagene. Videre til løst tanketull, nye interiørkupp og mer eller mindre alvorlige betraktninger om livets underfundigheter dagene etter det igjen. Heldigvis har jeg ikke som noe mål at denne bloggen skal bli av de mest leste eller elsket i landet, vinne kåringer hist og her, for hadde det vært tilfellet, måtte jeg nok rettet meg mye mer inn mot en bestemt målgruppe – og sånn blir det altså ikke her på denne bloggen, men vi har det da koselig her allikevel, er du ikke enig?

I dag er det tid for god, «gammeldags» interiørblogging – og jeg virkelig elsker de (få) gangene jeg kan bedrive den slags blogging. I utgangspunktet kunne jeg naturligvis interiørblogget akkurat når det passet meg, men den type interiørblogging som jeg liker aller best, er når jeg har noe nytt å melde ang et prosjekt jeg eller vi har fått gjennomført. Og det skjer dessverre begredelig sjeldent her hos oss. Vi er dessverre ikke typene som klarer å pusse opp barnas rom fra topp til tå i løpet av en helg. Eller som snekrer oss en ny terrasse, i blinde, med begge hendene bundet på ryggen, full fart og i en fei. Vi er liksom ikke de folka, så prosjekter hos oss, de forblir prosjekter på papiret, og på det papiret, der blir de ofte lenge.

Men – nå kan vi endelig krysse et av prosjektene av på lista!

For alt for lang tid tilbake sikret jeg meg tapetet Drivved fra Storeys, via vår fantastisk inspirerende kunde, Fargerike. Vår kontakt hos denne kunden, Dagny, har så mange spennende, fargerike og fine ideer, at jeg stadig får lyst til å gjøre om på rom her i huset – men det blir stort sett på planleggingsstadiet. Denne gangen falt jeg altså pladask for tapetet, visste det passet inn i stort sett alle rom i vårt hus – og om jeg nå ikke skulle klare å få det på veggen, kunne jeg gjerne bruke det til å pakke inn gaver, lage kort og annet i den sjangeren, så dette tapetet måtte jeg rett og slett sikre meg før det ble utsolgt. Utsolgt ble det, men ikke før fire ruller hadde funnet veien hjem til meg. Tiden gikk og tapetet lå hele tiden urørt i esken sin, men nå, etter mange måneder, har endelig tapetet kommet dit det fortjener; på veggen!

I vårt hus fra 80-tallet, er det en god del korte vegger med skråtak over. Jeg hadde merket meg ut en slik vegg i stuen vår, som jeg så for meg kom til å bli fin med dette tapetet, men den stort sett alltid medgjørlige og positive EkteMannen proklamerte at her kunne det hende at han måtte sette minst en av føttene sine ned ift denne planen. Han var bekymret for om vi skulle føle at taket falt i hodet på oss, for at vi gjorde rommet mindre eller om vi kom til å bli lei av å ha tapetet der etter kun kort tid.

Heldigvis var både svigermor og min far med på rådslagningen, og de mente begge at taket kom til å bli der det alltid hadde vært og de kunne også berolige EkteMannen med at de syntes min plan ikke var så alle verst. Og som ved et trylleknips var tapetet på veggen! Sånn går det når man har flinke folk til å hjelpe seg, som vet opp og ned på en tapetkniv og som vet hvorvidt man skal lim på undersiden eller oversiden av tapetet.

Og da går det som det alltid går da;
Hvorfor i alle dager har vi ikke (fått) gjort dette tidligere, sa vi. Det gikk jo så fort og greit. Jaja, det var vel en mening med det også, og nå er vi i hvert fall godt fornøyd med tapetet og hva det gjør med stuen vår. Jeg synes at det gir en viss glød til rommet, samtidig som de små fargeinnslagene vi har ellers i stuen, nå får en fin vegg å springe ut fra. Min gamle taburett, som min bestemor brukte i all sin tid. Den brune go’stolen vår. Det brune settebordet. Sofaen vår. Sofabordet. De fine heklete blomstene fra minJosefine. Maleriet vi kjøpte av en kunstner jeg ikke lenger husker navnet på dessverre (men vi kjøpte bildet på Det Lille Store Julemarkedet for noen år tilbake). Alle disse tingene kan vi finne farger igjen i, i tapetet vi endte opp med å bruke, og jeg synes derfor at det skaper en bedre helhet i stuen vår.

Bildene ble tatt ila den overskyete gårsdagen
– dere skulle bare sett hvor glinseglødene fint tapetet er nå i strålende solskinn!

EkteMannen er heldigvis ikke av den spesielt sta typen, så da vi fikk tapetet på veggen, var han ikke lenger i tvil om at dette var fint og riktig, og han sa til og med de deilige ordene; «Du hadde rett.» Bedre kan det vel ikke bli?

Så ja, da er vi vel igang da? Da gjenstår bare resten av de mange prosjektene, men nå som vi vet at finværet kommer (ja, for det vet vi!), så vet vi også at prosjektene kommer til å bli tatt tak i etter luggen, røsket opp fra hviletilstedeværelsen på papiret og over i en energisk og aktiv fase av effektuering.

Det er ikke småtteri av interiørblogging det kommer til å bli på meg fremover, så her er det bare å følge med videre! Ja, om du er av typen som liker interiørblogging da? Hvis ikke, kan jeg garanterer deg en liten haug med mine andre skriblende krumspring også, for som kjent; jeg klarer ikke kun holde meg til en sak eller et tema, jeg må svinse innom det aller meste.

Fortell meg gjerne hvilken type innlegg du liker å lese aller best her på bloggen min – det kunne vært litt morsomt å vite mer om! 

Mon tro hva jeg blogger om neste gang?

PS: Nå kan du følge denne bloggen på facebook. Håper du har lyst til å klikke deg inn og trykke liker, og om du er ekstra grei, deler du den siden med dem du tror kan ha interesse av denslags. TAKK!