Dette er blogginnlegget som ikke bør skrives. 

Faktisk blir dette blogginnlegget antakelig såpass kleint at jeg herved på det sterkeste vil fraråde deg å lese videre. Eller – jeg vet jo ikke om kleint er ordet jeg vil bruke i etterkant, men jeg vet at det blir veldig anderledes fra hvordan blogginnlegg bruker å være på min blogg. Til tross for en salig blanding av temaer, liker jeg å tro at det er en viss forutsigbarhet i forhold til hvordan blogginnleggene skrives her. Men ikke denne gangen. Det er skummelt. Jeg vet nemlig ikke hvor dette blogginnlegget vil ende og det er aldri en god start når man vil skrive et blogginnlegg. Når man kjenner på kropp og sjel at det er høyst nødvendig å skrive et blogginnlegg, men man vet ikke helt hvorfor. Eller hvordan. Eller om hva. Når målet med blogginnlegget er å få ut gruff og få dagene til å gå videre. Da bør man nok egentlig ikke skrive. Eller i hvert fall ikke skrive på en blogg for the whole world to see. Men sånn blir det altså likevel.

Jeg får med jevne mellomrom spørsmål om hvordan jeg fikser alt. Jobb, tre Småtroll, hus, hage, trening, venner og sosiale lag. Om hvordan jeg midt oppi dette også klarer å være den som har åpne dører, som inviterer og som husker på det lille ekstra for menneskene rundt meg. Jeg får enda oftere små antydninger og hint om at livet mitt nok ikke er så harmonisk og fint som det jeg gir uttrykk for gjennom denne bloggen, facebooksiden min eller på twitter. At jeg antakelig viser alle gullsiden av livet mit, mens jeg lar alle andre sider være skjult innenfor hjemmets fire vegger. At jeg ikke er så positiv til livet og alle rundt meg som jeg gir uttrykk for.

Og kanskje har dere alle rett? 

De siste par dagene har jeg vært helt enig med dere alle. Nei, jeg fikser definitivt ikke alt. Det har jeg for øvrig aldri hevdet heller, men i disse dager føles det som jeg ikke fikser noe som helst. At alt er halvgjort og slett ikke velgjort. Det være seg jobb, familie, hus, Småtroll, venner, trening eller sosiale lag – det meste står til stryk akkurat nå. Akkurat nå føles det som om jeg har kræsjlandet et veldig hardt sted og at jeg kræsjlandet med hjertet først. Hodet fulgte rett etter og deretter deiset en virkeløs kropp i bakken.

Kanskje dette er en naturlig konsekvens av livet jeg lever? Å være en person som har et positivt utgangspgunkt til det meste, gjør det kanskje nødvendig å kræsjlande for å la hjertet smake på grusen, på livets realiteter? Hver kvinne for en selv, kynimse og mindre omtanke – kanskje livet mitt kræsjer for å lære meg at jeg må bli mer sånn selv også? At livet blir bedre om jeg tilpasser meg omgivelsene?

Kanskje kræsjlandingen er en effekt av det å drive eget selskap og være selvstendig næringsdrivende – med hovedvekt på ordet selvstendig? At til tross for en fantastisk flink EkteMann, en vidunderlig freelancer og strålende kollegaer i Schjærven, så er jeg tross alt all by my self? Ansvaret ligger på mine skuldre og selv om det jobbmessig går så bra som aldri før, har kanskje ansvaret i seg selv tynget mine skuldre og slengt hjertet mitt i bakken? At livet mitt rett og slett har hopet seg opp?

Ikke vet jeg.

Det eneste jeg vet, og som jeg kjenner veldig godt nå, er at det ikke er noe spesielt hyggelig å la hjertet kjenne på en slik kræsjlanding – hvor enn nødvendig, fornuftig eller innlysende den er. Og ikke tror jeg særlig på at hverken hjertet eller hodet kommer til å lære stort av kræsjlandingen heller. Jeg tror ikke jeg vil finne stor glede i å være mot andre slik de er mot meg, så jeg klynger meg fortsatt fast i noe vi prøver å plante dypt og godt i Småtrollene våre; vær mot andre slik du ønsker at andre skal være mot deg.

Heldigvis er husker hodet fra tidligere kræsjlandinger. Hodet kan dermed fortelle hjertet at så, så – det går nok over. Grusen som hjertet kræsjlander i vil etterhvert kunne børstes av. Tankene om urettferdighet, kynisme og skuffelsen over mennesker – etterhvert så vil man herdes og klare å gå videre. Alt det selvpålagte ansvaret og alle de uoversiktlige oppgavene kan sorteres ned i nødvendige lister og dermed struktureres vekk fra skuldrene og inn i fine Moleskinnbøker. Alle tankene om det som skal til for å få en fin julekveld, og nesten viktigere; en fin førjulstid, de kan også struktureres og sorteres inn i daglige oppgaver. En etter en etter en etter en … og plutselig er livet lettere igjen. Hodet vet det. Hodet har erfart det før og hodet vet at det vil erfare det samme igjen.

Men først trenger hjertet å kjenne litt på og sutre over grusen som det kræsjlandet i…

…okay, dette blogginnlegget burde jeg nok la EkteMann eller andre lese over for å vurdere sammen om jeg i det hele tatt burde publisere dette. Men det orker jeg ikke. Så jeg slenger det ut og så får det heller bare stå sin prøve. Ærligheten lenge leve, eller hva? Om ikke annet så er dette blogginnlegget et evig bevis på at nei, jeg fikser ikke alt og nei, jeg har det ikke alltid rosenrødt, harmonisk og idyllisk. Men jeg gleder meg til jeg igjen har det sånn og da skal jeg jaggu skryte av det på bloggen, facebook og twitter – og det uten å skjemmes!