Dere som følger bloggen min, er venn med meg på facebook eller følger meg på twitter, har muligens registrert at jeg har vært litt mindre til stede enn vanlig. Litt mindre synlig og jeg har delt litt mindre enn vanlig. Jeg legger ut noe hist og her, men jeg har ikke hatt tid, energi eller overskudd til å være meg selv i sosiale medier den siste tiden – og det plager meg. Jeg er nok mer usikker på om det plager noen av dere 🙂 – men det plager altså meg. Jeg har behov for og jeg liker å dele, og jeg har blitt avhengig av å skrive for å sortere tanker, strukturere følelser og ikke minst; jeg lærer mye av det. Sånn har det blitt og sånn trives jeg med at det skal være videre også.

Er det noe som virkelig tapper meg for energi, så er det når jeg føler jeg ikke har god nok kontroll og oversikt over områder som er viktig for meg. Etter hvert som jeg har blitt eldre (kremt!) har jeg erkjent at jeg ikke kan ha kontroll og oversikt over absolutt alle områder – samtidig. Jeg skulle gjerne ønske det, men det går naturligvis ikke. Jeg kan gjerne også innrømme at jeg nok ønsker meg kontroll og oversikt over litt mer enn det som er både hensiktsmessig, gjennomførbart og nødvendig – men jeg har heldigvis blitt litt flinkere til å prioritere de siste årene.

Men – til tross for erfaringene jeg har gjort meg tidligere, og skulle lært fra, og til tross for tøffe prioriteringer, så skjer det likevel av og til. Jeg har hodet på alt for mange steder samtidig – og føler ikke jeg leverer bra nok på noen av disse stedene. Og da blir jeg mutt. Jeg fungerer forholdsvis som normalt, gjør min greie litt hist og litt her – og stort sett er det vel ikke mange som kan se dette på meg. Men mine nærmeste ser det, nettopp fordi jeg blir for mutt. Jeg blir for stille. De kunne nok ønske seg at jeg er litt stille innimellom, for skravlekopper har vi flere av i vår familie, men like fullt så merker spesielt EkteMannen at jeg er stille på en annen måte enn han egentlig ønske seg. Jeg svarer i enstavelsesord, jeg kan bli lettere irritert enn vanlig og jeg er rett og slett ikke helt fornøyd med tilværelsen.

…men så skjer det alltid noe!

Disse mutte periodene mine varer stort sett ikke spesielt lenge. En dag, to, kanskje tre – så virker det som om det skjer noe som gjør at mine skuldre senker seg, løsningene åpenbarer seg og motivasjonen og skravlingen kommer tilbake. Og det er deilig når jeg merker at proppen løsner!

Noen gangen klarer ikke jeg ikke sette ord på hvorfor det løsner og energien kommer tilbake, men denne gangen gjør jeg det! Kanskje det var lettere å se denne gangen, fordi det var så tydelig hva som var årsaken til min mutthet akkurat nå? Jeg hadde rett og slett hatt alt for mye å gjøre av arbeidsoppgaver, uten å føle at jeg fikk levert som jeg ønsket – og uten å føle at det skulle bli noen bedring på den fronten på en stund fremover. Men – da løsningen åpenbarte seg, ved at flinke folk plutselig var ledig for freelancejobbing for VU, var det som om puslespillet plutselig hadde sin siste bit og situasjonen igjen var komplett. En vanvittig deilig følelse!

Samarbeidet er godt igang allerede, enda vi først begynte å prate om dette samarbeidet først i går kveld – men sånn er det; når det klaffer, så klaffer det – da er det bare å gi full gass! Jeg skal fortelle mer om hvem som hjelper oss og hvordan dette funker når vi har gjennomført noen prosjekter sammen – men dette lover så godt at jeg nesten kan love her og nå at det kommer til å bli en anbefaling!

Så – nå er energien på topp! 
Dette er den første fredagskvelden på alt for lenge hvor jeg ikke har vært opptatt av arbeidsoppgaver eller har vært ute på jobbvift, og jeg har kunne slappe av i sofaen, se på fredagstv, blogge og nyte et glass god rødvin med EkteMannen (virkelig god var denne rødvinen, må jeg huske å kjøpe den igjen; Vinho Regional Estremadura Vibigal Reserva 2007). Og som jeg trodde; det å strukturere ned hodet mitt i et blogginnlegg, det hjelper alltid!

I morgen skal jeg snike meg avgårde til treningsstudioet tidigst mulig, for da sparkes helgen i gang med massevis av energi og overskudd. Jeg har virkelig blitt bitt av styrketreningsbasillen nå, og jeg håper det skal vare lenge, lenge, lenge. Det er mine små minutter med fullt og helt solo-fokus, og jeg kjenner det gjør godt for både kropp og sjel. Og så gjør det at jeg kan knyte en bamsemums eller tre til rødvinen min en fredagskveld, uten dårlig samvittighet, og det er jo enda en fordel…

Takk for at dere følger med på bloggens sporadiske oppdateringer, folkens!
Jeg håper det blir stadig flere innlegg her fremover – og jeg kan allerede tipse om at det kan være verdt å ta turen innom bloggen min allerede i morgen, for da kommer det et nytt innlegg – og da er det DERE som står i fokus! Dette innlegget har nemlig fyllt opp meg-kvoten for lang, lang tid fremover 😉

Ønsker dere alle fine en strålende fin helg! 
Bruk den godt, på gode mennesker og på deg selv!

Bildene i dette innlegget er tatt med mitt iphone4-kamera
– soloppganger er noe som absolutt gir meg energi!