Jeg er nødt til å innse det;
Jeg har blitt avhengig av å skrive og blitt avhengig av å dele.

Mulig dette høres veldig navlebeskuende ut, men disse to tingene har vist seg å være avhengighetsskapende for meg. Etter at jeg begynte å skrive denne bloggen for venner og kjente i 2005, har jeg blitt avhengig av å la tankene treffe tastaturet med ujevne mellomrom. Ikke fordi det er spesielt viktige tanker jeg tenker, ei heller at tankene er spesielt spennende nødvendigvis. Men – tanketømming har blitt en viktig og nødvendig del av min hverdag for at hodet mitt ikke skal kjenne på en følelse av akutt oversvømmelse og nær-drukning-panikk.

Det er noe med det å strukturere flyktige tanker ned på tastaturet, følge en tankerekke fullt ut og bruke tid på å kjenne etter hva jeg mener. Hva som er viktig og riktig, enten det er snakk om å skrive på min firmablogg eller denne personlige bloggen. I de hektiske hverdagene vi har i dagens samfunn, går det aller meste veldig fort og vi skal ha mye gjort. Levere og prestere, på flere områder enn jeg tør tenke på. Ikke fordi andre forventer at vi skal det, men oftest er det vel vi selv som setter disse kravene til oss selv. Og midt oppi all denne flyktigheten og hurtigheten, dukker halvtenkte tanker opp i våre hoder. En tittel til et blogginnlegg, en oppgave vi må huske å få gjort, et tema som engasjerer eller en bursdagsgave vi må få kjøpt inn. Fine tanker, men flyktige og vanskelig å få tak på. Vanskelig å huske når vi sitter der igjen og skal forsøke å få den berømte oversikten.

Jeg skal heller ikke legge skjul på at det er veldig verdifullt for meg å få deres tilbakemeldinger og meninger, at det er en meningsfull og givende del av det å skrive mine blogginnlegg. Om det handler om porselensblomsten min, om å gå på gode fagseminarer, om Småtrollferie eller arbeidsutfordringer – det at dere liker det jeg skriver, er utrolig givende. Om jeg i tillegg av og til klarer å engasjere, irritere, bevege eller røre noen av dere, gir dette meg en helt makeløs, god følelse. Såpass ærlig er det vel lov å være?

Et annet viktig moment for meg med skrivingen, er det faktum at jeg har kjenner dypt inni meg at det er godt og sunt å dele. Igjen; ikke fordi jeg tror mine tanker, meninger eller ideer er spesielt viktige, men jeg tror fullt og helt på at verden blir et bedre sted om alle deler av det de kan og vet. Om det er av faglig art eller er gode oppskrifter på deilige kaker, er ikke så vesentlig. Det viktige er at jeg suger til meg inntrykk, informasjon og gode, lure tanker fra flinke folk jeg følger på twitter, facebook eller blogger, og når man henter så mye inspirasjon og informasjon fra andre, så føles det rett og rimelig å gi noe tilbake. Og naturligvis; det kan jo tenkes at noen der ute synes mine tanker er fantastiske, nydelig, spesielle eller rett og slett strålende? Klart jeg ikke kan brenne inne med denslags! 😉

Så nå skal jeg prioritere å skrive mer. 


Både her i mitt lille personlige hjørne av verdensveven, men også på min mer fagrelaterteblogg. Jeg skal skrive mer aller, aller mest for min egen del. For å gjenopprette balansen i hodet mitt, for å holde lenger på flyktige tanker og for å kunne tenke tankene helt ut. Men såklart, jeg vil skrive mer også for å forhåpentligvis kunne gi noe tilbake til verden der ute. Deling av lenker til gode artikler, inspirasjon til å få hverdagsluksus i form av vakker neglelakk, faglige innspill på kommunikasjonsutfordringer, tips om gode oppskrifter som bør prøves – eller små, håpløse hverdagshistorier fra vår familieverden som gjør at du kanskje kjenner deg litt igjen og ikke føler deg like håpløs eller i hvert fall ikke like alene om å være håpløs.

Verden blir et bedre sted av å dele, det er jeg overbevist om! 

Har du lyst til å hjelpe meg litt igang? Har du lyst til å gi deg til kjenne i kommentarfeltet mitt og si noe om hva du liker aller best å lese om her inne på ‘I just had to tell you so…’? Har du temaer du lurer på hva jeg mener noe om eller tror du jeg kan noe lurt om noe du gjerne vil kunne litt mer om? 

Legg igjen en kommentar davel!