Du vet gamle LP-plater, sånne som har en A- og en B-side og som spilles av med en stift som forsiktig senkes ned på platen som går rundt og rundt og rundt og rundt? Boksene som spiller av nevnte plater har ofte en funksjon som gjør at platen kan gå dobbelt så fort rundt som normalt og musikken som da kommer ut av høyttalerene, høres helt merkelig ut. Som om alle synger og spiller i fistel.

Akkurat nå føles det som om noen har kommet borti den samme funksjonen på spilleren som spiller av platen med det treffende navnet ‘Astrids Liv – alt inkludert!‘.

Det gjelder å klore seg fast, henge på så lenge man klarer og helt i det stille håpe på at hastigheten på platen kan justeres ned til normalt nivå etterhvert, i hvert fall en stakket stund. Faktisk kunne jeg av og til tenke meg på at hele platen ble satt på pause et lite øyeblikk, cirka en ukes tid, sånn at jeg fikk sjansen til å samle hode, kropp, hus, barn, venner og familie, i tillegg til flyvende arbeidsoppgaver, kvitteringer, gjøremål og action points. Slike ønsker kjennes litt utakknemlige og ytres derfor ikke spesielt høyt. Bare i det helt stille og nesten bare på innsiden av kroppen, ja også nå på bloggen da. Det er jo nesten det samme.

Jeg har kommet frem til en fundamental erkjennelse for mitt eget liv;
Hodet mitt har behov for struktur, orden og oversikt for å klare og være kreativt og effektivt. 

Sånn har det egentlig alltid vært. Jeg var av den typen som måtte rydde rommet mitt før jeg kunne sitte der og studere. Som ikke klarer å komme igang med dagens oppgaver, før jeg ser at resten av livet henger på greip. Sånn er det til en viss grad fortsatt. Jeg slipper heldigvis å rydde hele huset før jeg kan begynne å jobbe, men det er kun fordi jeg har et kontor her hjemme som gir meg de nødvendige skylappene for resten av husets daglige gjøremål.

En samling av plater og en av disse kunne vært platen som spiller mitt liv…

En ny hverdag med dager på kontor i Oslo – med nye kunder, nye kollegaer og nye utfordringer – det er klart det gir meg flere oppgaver, fokusområder og områder jeg vil ha kontroll på. Flere ting som kastes opp i lufta og som skal taes imot på best mulig måte, i strukurert og effektiv rekkefølge – uansett hva slags fart det er på platen som spiller mitt liv. Det at jeg er flere dager i uken i Oslo med fullt Schjærvenfokus, gjør naturligvis også at mine andre oppgaver, kunder og utfordringer, får behov for nye rutiner og nytt fokus. I tillegg til at hverdagen med EkteMann og Småtroll, familie, venner, trening, #sunnfrisk-fokus og husets prosjekter også skal ha sitt av min oppmerksomhet, mitt fokus og min energi.

En ny, fundamental livserkjennelse;
Jeg elsker tempo, full fart og hektiske tider! 
…så lenge jeg klarer å beholde en visst oversikt, en viss kontroll og en viss følelse av at jeg mestrer.

Og heldigvis kjenner den fine twitterverden sin besøkelsestid. Jeg sendte et lite desperat rop ut en sen twitternatt og vips fikk jeg menn på hvite hester, ridende mot meg for å hjelpe en jomfru i nød. (Altså – en liten hvit løgn har da vel aldri skadet noen, eller hva?) Jeg fikk slengt gode argumenter og fine produktnavn min vei, og ikke minst; informasjon om at en verden med struktur, orden og effektivitet lå rett rundt hjørnet! At mulighetene banket på døren, det var rett og slett bare for meg å åpne. Det vil si, det jeg trengte å gjøre var kun å laste ned en app eller to, legge inn oppgaver og gjøremål og vips! …så hadde jeg mine oppgaver og gjøremål sortert i en app eller to. Høres kanskje elementært og til en viss grad unødvendig ut, men det er det virkelig ikke. Ikke for meg. Struktur er alfa omega for å få prosjektene og oppgavene til å lande i riktig rekkefølge.

På merkelig vis har disse små programmene faktisk gjort at jeg nå har stor nok del av hodet over den berømte vannflata til at jeg nå klarer å formulere dette underlige blogginnlegget. Programmene som har hjulpet meg igang, er MobileMe og OmniFocus. Jeg lover at jeg skal komme tilbake med et eget innlegg som forklarer disse programmene og hva de gjør for meg, sånn at jeg kan spre erfaringene til flere som eventuelt måtte trenge det.

Og til dere som har lest så langt; ta det med ro, dette er kun det nødvendige innlegget som har som eneste funksjon at det skal ta hull på byllen. Det er dermed håp om at det kan komme flere innlegg på denne bloggen i nær fremtid, kanskje allerede senere i dag – og da kan jeg allerede nå love at det slettes ikke skal handle om årsaken til at jeg ikke har blogget på en alt for lang stund. Slike innlegg er jo alt for meningløse og intetsigende.

En aller siste livserkjennelse (i hvert fall i denne omgang);
Jeg har savnet bloggen min
…og om dere hadde visst om alle innleggene jeg hadde skrevet i hodet mitt, hadde dere ikke merket at jeg var borte engang. Mulig jeg må spørre den fine twitterverden senere i dag om det finnes slik en app, en som kan overføre innlegg som kun eksisterer inne i mitt hode, over til bloggen. Man skal aldri si aldri, det har prinser på hvite hester lært meg.

TAKK for at du fortsatt stikker innom!

Jeg føler det ikke er ikke spesielt fortjent, men jeg håper jeg skal kunne betale deg tilbake i tiden fremover. Enn så lenge håper jeg du tar blomsten med vakkert utseende og vårlig farge til deg, helt personlig, som et mentalt bilde på netthinnen. Rett i hjertet, fra meg til deg – for at du holder ut og tålmodig venter på nye innlegg fra meg. Jeg setter stor pris på det!