Jeg har lenge ‘investert’ tid i sosiale medier. Først ble det nok av min omgangskrets sett på som ganske nerdete, nesten litt stakkarslig, å bruke såpass mye tid på nett. Nå blir det jeg kan sett på som en kunnskap som kan komme andre til nytte. Noe som var en hobby for meg, har nå blitt noe jeg tjener penger på. Og denne utviklingen har ikke tatt spesielt lang tid.

Sosiale medier har ledet meg ut i en situasjon hvor jeg nå har to solide, reelle og spennende selskaper som ønsker å samarbeide med meg. Kjøpe mine tjenester for å bistå deres satsning i de sosiale mediene. Jeg kan strengt tatt ikke påstå her og nå at det er et lurt kjøp fra deres side. Hvem vet, kanskje sosiale medier er en flopp og situasjonen blir at de aldri får igjen pengene de nå investerer. Men – alle artikler, kommentarer og trender sier det helt motsatte; Dette kommer til å utvikle seg i raskt tempo til å bli noe enda større enn det er nå – og da vil forhåpentligvis mine to kunder ha bygget opp sitt grunnlag allerede. Magefølelsen er ikke i tvil – dette er kommet for å bli.

Og hvorfor er jeg så sikker på det – hva gir egentlig sosiale medier som man ikke får andre steder?

Relasjonene jeg har bygget via sosiale medier er ikke unike. De aller fleste som investerer noen timer på nett og som oppfører seg ordentlig og fair med folk, får fine relasjoner til menneskene de snakker med. Det som er med mine relasjoner via sosiale medier, er at det er mange av de. Jeg har investert mye tid og fått mange gode relasjoner. Det er ikke lenge siden man ble sett rart på om man møtte noen man ikke kjente, men hadde ‘snakket med’ på nettet, på en kafe eller liknende. Tenk om den personen var helt anderledes enn han/hun ga seg ut for å være…? Hvor ble det av den skepsisen? Den er, så vidt jeg vet, ikke-eksisterende. En relasjon er en relasjon, og jeg tror at en relasjon bygget over tid via nett er vel så bra som hvilken som helst annen relasjon.

Faktisk – jeg har møtt flere av de menneskene jeg føler jeg kjenner (kjenner i alle fall noen sider av de) via nett, i levende live. Jeg har eksempelvis møtt en hyggelig, fotograferende strikke-/syerske fra Bergen, som brukte min lille datter som potensiell fotomodell for en bok hun jobber med. Hvor sannsynlig er det at min datter og jeg kunne fått vært med på noe sånt om jeg ikke kjente fine May? Jeg har også møtt en matjournalist, StHanne, på en kafè i Oslo. Hun kom bærende på en papirpose med et gammelt syltetøyglass fylt med sur deig oppi. Jeg kom bærende på ingenting, tok imot posen fra henne – fikk noen lure tips med på veien, litt skravling – og så skiltes våre veier igjen. Jeg har møtt beste Mammadamen jeg kjenner – klok som få og som deler med seg av sin kunnskap om alt fra film til barn til kommunikasjon. Faktisk – jeg har til og med turt å invitere denne mammadamen hjem, til mitt eget hus. Tenk om hun hadde vært koko og ødela alle møblene våre…? Ikke et alternativ engang, men for ikke alt for lenge siden ville dette vært helt unaturlig. Det er mange, mange flere av de jeg kjenner fra nett, jeg så veldig gjerne skulle møtt ‘i levende livet’ også. Men tiden er enda ung – heldigvis!

Jeg tror samfunnet vårt er i endring. Det har naturligvis vært i endring fra tidenes morgen, men for mitt vedkommede – så synes jeg nå å se en forandring i måten man interakterer med andre mennesker. Man bruker hverandre mer. Bruker hverandre bedre, er vel mer riktig å si. Fokuset er på å hjelpe hverandre, på å trå til, på å ta det som er bra fra deg, det du kan, det du vil gi til andre – og så få noe tilsvarende fra de rundt deg.

Jeg fikk helt klart muligheten til å presentere min nye ‘business’ for OfficeTeam fordi jeg kjenner daglig leder der fra tidligere jobb. Gjør det min jobb for OfficeTeam noe mindre ‘verdt’? Har jeg ‘sneket’ meg til jobben? Jeg tror ikke det. Han kjente meg, vet hva jeg står for og hvordan jeg arbeider – og jeg kjenner han, vet han holder avtaler og kjenner hans tankesett i forhold til å få bedriften hans til å utvikle seg videre. Slik jeg ser det er dette en vinn-vinn situasjon for alle parter.

Jeg tror nok mange er redde for å be om tjenester. Redde for å bruke menneskene rundt seg og redde for å be om hjelp. Det tror jeg er dumt. Dumt for de menneskene som ikke får de tjenestene og hjelpen utført naturligvis, men dumt for de menneskene som ikke får lov til å hjelpe. Kanskje aller mest det siste. Jeg vil veldig gjerne at de som kjenner meg, det være seg fra barndommen av eller via ulike nettsteder – at de tar kontakt om de tror jeg kan bistå de med noe. Hva som helst, egentlig. Om det er en brødoppskrift, om de tror jeg kan lede juletrefesten på ungenes skole, om de tror jeg kan bidra i et spennende, nytt prosjekt i sosiale medier, om de tror jeg kan lese CVen deres og komme med noen råd, om de tror at jeg kan lese værvarslingen på et annet sett enn de kan – ja, så håper jeg de sier ifra.

Vi vinner alle på å hjelpe hverandre! Derfor er jeg ikke redd for å be om hjelp av fineste GunnBeate som har vært selvstendig næringsdrivende selv en god stund lenger enn meg. Hun har sikkert gjort noen nybegynnerfeil jeg kan lære av, lure triks og ting man må huske på. Så – kanskje jeg ikke klarer å hjelpe GunnBeate tilbake akkurat der og da. Men jeg glemmer det ikke. Og plutselig, om en dag eller tre år – så trenger mannen til GunnBeate sin tante sin onkel hjelp med noe. Som jeg kan hjelpe til med. Og da gjør jeg naturligvis det – og med stor glede.

For sånn tror jeg rett og slett at verden kan bli et bedre sted å være. Om vi alle hadde trådd til og tenkt mer på hva vi kunne gjøre for andre.

Sosiale medier er jeg hellig overbevist om er med på å gjøre dette i stor skala. Man hjelper ikke lenger bare naboen eller kollegaen på jobben. Man snakker med og hjelper villt fremmede. Og får hjelp fra villt fremmede. Som for eksempel har medført at jeg har en surdeig stående til kaldheving på mitt soverom akkurat nå… Hadde det ikke vært for StHanne, så skal jeg love deg at det ikke hadde stått en surdeig til kaldheving på mitt soverom akkurat nå. Takket være Sthanne, så kan det hende at det blir nybakt brød til lunsj her i morgen – og det er da noe bare det, eller hva?

Sov godt alle sammen – jeg er spent på hva den surdeigen gjør med drømmene mine…