Det var en gang en jente som hele tiden jaktet på Den Perfekte Oppskriften På Brød.

Jenta bakte brød, sporadisk og i rykk og napp og drømte hele tiden om en fremtid for seg selv og familien hvor nybaktbrød var en selvfølge. En ‘hverdagsting’. Faktisk tullet hun litt om at hun (nesten) skulle ønske de ble en familie hvor ungene maste om butikkbrød. At de av og til «skeiet ut» og kjøpte butikkbrød – «…men bare fordi det er lørdag, unger!»

Det var ikke det at jenta var så kravstor til sine brødoppskrifter. Nå nei, det var enkle behov som ønskes stilt; Et brød som holder seg godt, minst et par dager. At brødet er luftig og vel, ikke en murstein. Og at det ikke er alt for vanskelig å gjennomfør bakingen av brødet. Jenta hadde nemlig erfart gjentatte ganger at om bakeprosessen innebærer særdeles mange ting eller ingredienser som ikke befinner seg i jentas bakeskap til enhver tid, så utsettes bakingen såpass lenge at familien går sultne. Eller, ikke egentlig – da kjøper jentas familie brød og de er like langt i jakten sin.

Så var det altså slik, takket være en ny oppfinnelse kalt sosiale medier, at jentas vei ble krysset med flere matglade matkyndige personer. Personer som oppmuntrer, lærer bort og inspirerer. En relasjon er en relasjon og jenta var ikke sjenert. Derfor, da jenta ble tilbudt en klump med sur deig av selveste matjournalist Hanne Stensvold i Maison Mat og Vin (@StHanne) – ja, da sørget jenta for at hennes egen vei ble krysset med Hanne sin vei og sur deig i mystisk ‘syltetøyglass’ byttet hender. Hanne viste seg å være et funn og antakelig deigklumpen likeså. Hanne hadde nemlig ikke bare med en deigklump til sin nye disippel. Hun hadde også tatt seg bryet med å beskrive en ikke så fullt vitenskapelig prosess ved surdeigbaking for den unge jenta, for å hjelpe jenta igang. I tillegg fikk jenta oppskrifter, av den grunnleggende sorten, og hun fikk mange gode råd og god oppbacking på sin vei videre.

Hjem bar det med jenta og selv om hun innrømte å være en smule redd deigen i syltetøyglasset hun bar på, den levende organismen som det tross alt var, så tok hun seg likevel sammen og matet ‘dyret’ da hun kom hjem. Hun ga dyret mel og en skvett vann og satt det tilbake kjølig, i et stort norgesglass. Og dyret vokste. Mer enn doblet sin størrelse faktisk.

Dagen kommet. Dagen for å starte bakeprosessen – og ikke hvilken som helst enkel bakeprosess. Nei, baking med surdeig er en vitenskap av dimensjoner. Vi snakker temperaturmåling både på vann og deig og andre finurligheter. Men heldigvis – Hanne var en rebell av rang, i liket med jenta, og ikke var spesielt trofast til strenge regimer for hvordan man baker brød. Hun hadde gitt jenta nok tips og nok selvtillitt til å sette igang med full iver og store øyne. Og for en glede!

Aldri hadde jenta sett sin Kitchen Aid så glad og fornøyd! Deigen ble eltet og kastet og slengt og strekt i alle bauger og kanter. Selv om noe av deigen ble slengt ut i bane på tur rundt hele kjøkkenet, så oppførte mesteparten seg helt etter boka og jenta satt til slutt igjen med en bakebolle fylt med tykk og seig røre. Alt var nå klart for en viktig prosess i surdeigbaking; Heving.

Her skulle jenta oppdage et skjær i sjøen i sin surdeigbakeprosess; Deigen trengte lang heving (spesielt i den kulden vi har nå) og kvelden var dessverre ikke enda ung. Gode råd var dyre og jenta vendte seg igjen til sine gode relasjoner. Både StHanne og Kirsten Flagstad bisto og sammen kom de frem til at jenta kunne ta med seg sin kjære deig på soverommet. Hun ble frarådet å ha deigen i selve ektesengen, spesielt om den var dårlig tildekket – da det ville vært særdeles upassende å ha en deig så ung til sinns i sin ekteseng. Unge deiger burde ikke utsettes for bilder fra en ekteseng. Det kunne for eksempel skje at deigen sovnet (deiger kopierer ofte sine omgivelser), i stedet for å bruke natten på å heve seg – så hadde altså deigen sovet natten gjennom. Nei, heldigvis; Jenta satt deigen lydig fra seg ved sengen og lå på ank hele natten. Innimellom våknet hun og dyttet deigen litt ned, da den gjerne ville vokse ut over sine grenser og over til deres område av soverommet, omtrent som jenta og mannens barn bruker å gjøre natterstid.

Morgenen opprant og jenta og deigen ble gjenforent. Jenta fordelte deigen i to store og en liten brødform, satt det hele i ovnen på 40 grader og lot det stå der i noen timer til videre heving, cirka til dobbel størrelse. Deretter ble varmen skrudd opp på 220 grader og brødene fikk steke seg gyldne og fine i ca 45 minutter.

Det var så vidt jenta klarte å la brødene avkjøle seg på rist i det hele tatt og etter kun kort tid skar hun de første skivene. Første skivene av sitt første surdeigsbrød. Adrenalinkicket hun følte kan ikke beskrives med ord. Ok, det kan det nok og det første ordet det ville blitt beskrevet med, ville nok vært ‘overdrevent’ – men la oss nå si at vi ikke skal beskrive dette med ord. La oss heller beskrive det med bilder;

Jenta visste at brødet garantert ikke er bakt i henhold til vitenskapelig bevist surdeigbrødkultur-råd. Faktisk tror jenta at prosessen hun har vært igjennom de siste par dagene nok har brutt de aller fleste reglene for god surdeigbrødbaking. For ikke å snakke om at det nok ikke har riktig utseende som et ekte surdeigbrød. Likevel; Jenta er godt fornøyd! Hun syntes at brødet smakte fortreffelig, at det hadde crisp og god skorpe, men i tillegg var saftig i innmaten. Og det er innsiden og ikke utsiden som teller, det var jenta opplært til å tro.

Så; Snipp, snapp – er eventyret ute? Har jentas jakt på Det Perfekte Brødet blitt avsluttet? Det er nok for tidlig å si, da det finnes både store og små utfordringer fortsatt. Kommer små og store ganer til å godta dette brødet? Kommer jenta til å skjønne at når StHanne sier at hun må begynne bakeprosessen kl 17 på ettermiddagen, så betyr det klokken 17 – og ikke klokken 19. Klokken 19 er nemlig et alt for sent starttidspunkt for å få ferdigbaktbrød klart før jentas sengetid. Og – kommer smaken og saftigheten til å holde seg lenge nok til det lønner seg å bake flere brød i slengen?

Jenta har troen på dette brødet. Hun har troen på gleden hun følte da hun og Kitchen Aid-maskinen danset og lo og lekte med deigen – og hun har troen på at familien hennes trenger mer og mer av sin kost laget med egne hender. Hender som ikke inkluderer E-stoffer og alskens andre juksemidler.

Jenta er godt fornøyd. Både med brødet og all den gode hjelpen hun har fått med å komme igang. Hun ser for seg at en god klem vil være en passende takk, ved en god anledning.

Mon tro om hun etterhvert får noen andre inspirert nok til å prøve dette? Jenta har snart litt surdeigkultur til utdeling – den må bare vokse seg litt større først.


Hvem vil prøve?