Jeg klarer ikke være reflekterende kritisk. Ikke grublende negativ eller frustrerende uenig heller. Jeg klarer ikke gjøre noe annet enn å suge til meg storhet. Obama føles stor. Enorm, faktisk.

Min dag i dag var viet mine nye jobbprosjekter. Fullt fokus og streng disiplin. Likevel måtte jeg til slutt gi etter for nysgjerrigheten ettersom folk tvitret i øst og vest om Jagland, Obama og fredsprissendingen. Jeg kom opp i tvstua akkurat i tide til Jaglands tale, Nobelkomiteenes forklaring på hvorfor Obama fikk fredsprisen. Og ja, jeg slang noen halvgode poeng i forhold til Jaglands dårlige engelskuttale på twitter, men alt i alt synes jeg talens hans var riktig så god. Faktisk så ga den meg flere svar og flere gode forklaringer på hvorfor Obama fikk fredsprisen, enn noen har kunnet gitt i tiden fra tildelingen ble kjent og til nå. Mulig han måtte spare kruttet til selve talen, men jeg tror han kunne feid noe av kritikken av banen ved å komme med argumentene sine tidligere. Jeg vil samtidig understreke; Jeg har ikke satt meg fullstendig inn i dette og lest og hørt alt Jagland (og resten av komiteen) har sagt, så mulig dette bare var nytt for meg – ikke for dere andre opplyste menneskene.

Etter Jaglands tale og litt underholdning, var det endelig tid for det vi alle ventet på. Og med vi så mener jeg rett og slett en veldig stor del av verdens befolkning. I forhold til hvor omstridt og diskutert denne tildeling var, tror jeg nok det var mange som var spente på hva Obama ville si i sin tale. Og jeg likeså.

Det var da det skjedde. Jeg glemte å puste skikkelig. Det var et godt stykke ut i Obamas tale før jeg merket at jeg omtrent holdt pusten. I all hans storhet, så glemte jeg å puste. Det er noe med når den mannen åpner munnen. Det er liten tvil om at han er en stor, stor taler. Og hans kritikere vil nok hevde at det også er det; Mannen av store ord og lite handling. Men for lille, uopplyste meg, så fremstår altså denne mannen som ekstremt troverdig. Veldig overbevisende og naturlig ekte.

Jeg mener – tenk deg en tilsvarene tale av Bush. Jeg grøsser bare ved tanken. Jeg mener ikke at Obama er stor bare i det at han ikke er Bush, men jeg mener at jeg aldri, under noen omstendigheter, nådde i nærheten av den respekten jeg har for Obama, for Bush. Så det er ikke respekt i form av at han er president i USA. Det er respekt i form av at han er Obama. At han kan tale til folket.

Han mottok en fredspris, men snakket veldig mye om krig. At krig var nødvendig for å oppnå fred. Og mulig han har rett i mye av det, men jeg synes likevel det ble litt vel mye fokus på å forsvare USAs krigføring (oj, der klarte jeg være bittelitt kritisk likevel). Men uansett. Uansett hans fokus på krigføringen, uansett hans budskap om at han ikke følte at han var denne prisen verdig, uansett hans kommentar om at han fikk denne prisen tidlig i sin karriere uten å ha de største merittene på sin liste. Uansett;

Jeg er starstruck og har fullstendig tro på at denne mannen kan utrette store, store ting for verden.

(Foto lånt fra TV2nyhetene.)